Eksperimentet av Harald Nortun er ei bok som utfordrar kjønnsrollemønstra. Det har kome ut nokre slike den seinaste tida, til dømes Forvandlerne av T Cooper som kom ut på Aschehoug i fjor. Eller jenta fra Mars av Vicky Janssen som kom ut på cappelen Damm i år, og som eg blogga om for ikke så lenge sidan.
Det byrjar med at to tvillingar, Amund og Amanda ( sånn ca 13 år?) på ei togreise til besteforeldra vert einige om å bytte identitet, altså slik at Amund blir Amanda – og omvendt. Vel framme hos besteforeldra møter dei eit anna syskenpar, Silje og Stefan, som er på omlag same alder.
Det er Amund ( no som Amanda) som er forteljaren. Dette er ein heilt ”vanleg” gut, som eg trur kan vere lett for lesaren å identifisere seg med. Språket er enkelt, og flyt godt. Vi trur på denne guten, som altså ikkje kjenner seg heilt vel i den tradisjonelle og stereotype guterolla.
Som alle veit er det meir akseptert for jenter å vere ”gutejenter” enn det er for gutar å vere feminine. Den gutaktige Amanda finn seg svært godt tilrette i den nye rolla si, som gut.
”Eg var like god til å køyre som han som eig motorsykkelen. Dette hadde eg aldri fått vere med på viss eg var jente”. S 105.
Fleire barnebøker – utan at eg no kjem på ei einaste (eller forresten, eit godt døme er jo Skyggen over steinbenken av Maria Gripe) – syner då òg korleis jenter oppdagar at dei blir friare dersom dei kler seg som gutar. Ei anna eksempel er den historiske romanen Grevens datter av Jean-Claude Rijckeghem & Pat van Beirs. (Mangschou 2014).
Men Amund trivst og godt i den nye rolla si som jente, likevel er det vanskelegare for han enn for systera. For han vil det bli meir problematisk dersom det blir oppdaga at han eigentleg er gut. Eller dersom nokon han kjenner ser bilete av han med sminke og jenteklede.
Medan Amanda hatar måten jenter kommuniserar på og korleis dei heng seg opp i klede og utsjånad, kven som er ven med kven, sladder etc, synst derimot Amund at det er artig å følgje med på kva folk driv med og er interesserte i. ”Gutar spring berre rundt og knuffar og slåst heile tida”.
For Amund blir det å ha på seg kjole ei god oppleving, ( medan systera nektar å gå i noko slikt) og han er einig med Silje i at kjolen passar perfekt.
”Inst inne må eg innrømme at Silje har rett i ein ting. Denne kjolen er perfekt til meg”
Han likar og det nære venninneforholdet med Silje.
Det er og interessant at samstundes som Amund reagerer på korleis venninna Silje spelar opp til andre gutar, og gjer seg meir hjelpelaus enn ho er, faller han sjølv inn i den same rolla når nokre eldre og sterkare gutane tilbyr seg å hjelper han. Boka synar og korleis ytre staffasje som sminke og jenteklede får Amund til å kjenne seg meir feminin.
Amund slit med å finne ut av kjønnsidentiteten sin, eg oppfattar han ikkje som transseksuell, eller jente i gutekropp, han finn seg berre ikkje tilrette i den tradisjonelle rollen som gut – den som søstera hans elskar.
”Eg er den tredje tvillingen. Ein som ikkje passar inn, ein som ikkje finst” s 114
Kanskje eg og burde seie noko om dei greier å halde denne rollebytinga løynd for omgivnadene heile ferien, men dette er ikkje det vesentlege med denne boka. Eg skal heller ikkje røpe noko om dei til slutt avslører løyndomen sin for Silje og Stefan. Det som er interessant er alle dei tankene og oppdagingane Amund gjer seg denne sumarferien.
Dette er ei viktig bok! Dette må vere ei framifrå bok å bruke i klassen. At ho er på nynorsk er jo berre ein ekstra bonus.
Nei, folkens, no synst eg vi til slutt skal spele You are my sister av
Anthony att, her i nydeleg samspel med ein perfekt sminka Boy George!
Jeg leser og leser den ene barne- og ungdomsboka etter den andre, men det er ikke så mange bøker jeg får blogget om, selv om det er flere som fortjener oppmerksomhet.
For tida kommer det som kjent ut en strøm av de litt rølpete liksomdagbøkene, som Pingles dagbok, Dustedagboka etc – av varierende kvalitet.
Maja Lunde har gitt sitt bedrag med boka ”Verdens kuleste gjeng” som skal være den første i en serie på flere. Dette er enda en bok om det sosiale spillet i klassen, å være i den innerste sirkelen, eller omvendt: å være utafor.
Fortelleren er Bjørg , ei jente helt utenfor det sosiale fellesskapet. Men så begynner Helena i klassen, ei jente full av energi, uten hemminger og som går rett på samme hvem hun støter på – og som fungerer som bokas motor.
Familien hennes har ubegrensede midler, noe som blant annet gjør det mulig å kjøpe det utstyret som trengs til å starte bandet ”Verdens kuleste gjeng”. Mulig jeg må legge inn en ****SPOILER***- varsel igjen, men herregudda, hvilke unger er det som gidder å lese en litteraturblogg, men i motsetning til Anne Audhild Solbergs utmerkede bok om Superbitchene (som også tar opp et tilsvarende tema) går det riktig gæernt med DENNE bokas helters bestrebelser udi det musikalske.
Man kan jo kanskje si at personene i boka blir litt klisjeer, våre fire gjengmedlemmer er
Bjørg, fortelleren (”med verdens dølleste navn”), som altså er helt ordinær
Helena, som er ei riktig artig jente, noe overvektig
Ivan, pen men dum, og
Alfred, professortypen, den mest motvillige til å bli medlem av gjengen.
Boka kan jo også gi litt assosiasjoner til Roald Dahls Willy Wonka, da Helenas fars har en godterifabrikk der ingrediensene består av mye E-er og andre tvilsomme kjemikalier.
Fortellerstemmen er lett og troverdig. Forfatteren greier å gi leseren illusjoner om at Bjørg uttrykker seg som en "ekte" 7 – klassing. I det hele tatt er boka riktig morsom, dramaturgien fungerer, ikke mye unødvendig snikk snakk, men mange artige formuleringer. Det settes også spørsmål ved ”kulhetskravet” og retten til å være den man er.
Boka er illustrert av Tegnehanne, hvis naivistiske strektegninger passer fint til teksten. Stripene over sida gir inntrykk av at teksten er skrevet på en kladdebok. Det er også - i moderat grad - brukt tegneseriebobler. (Litt dumt for oss som er i punktproduksjonsbransjen. ) På dette bildet ser man altså gjengen samlet, og Ivan sier: "Fordi man aldri kan kan dra tilbake dit man har dummet seg ut? Da er det ikke så veldig mange steder jeg kan være."
Til høsten kommer bok nr 2 i serien. Skal bli artig å se hvor stor interesse det blir for denne serien. Har unga gått lei av fiktive dagbøker nå, eller er behovet utømmelig?
Jeg vil også nevne at jeg har lest M for Mistet av den svenske forfatteren Elin Lindell. (Hvor er det blitt av websida dere, Omnipax) Dette er også en jegperson, noe yngre enn fortelleren i Lundes bok. Også her er det vanlig dagsligdagse ting som tas opp, og også i denne er det en ny jente i klassen som setter i gang handlinga. Hovedtemaet er venninnetrøbbel, sjalusi, dårlig samvittighet med mere. Ikke spesielt originalt altså, men godt fortalt, enkelt og med humor og varme. Boka er innkjøpt av Norsk Kulturråd.
Den svenske originaltittelen er Borttappad – katt, kompis, kalsong. Hvorfor det norske forlaget har forandret på tittelen er litt uforståelig.
PS: apropos innkjøpte oversettelser for barn og unge av Norsk Kulturråd. Hadde faktisk en plan om å gå gjennom lista fra i fjor, men så glemte jeg hele greia. Noen burde ta saken, for tror at det kan være noen unnlatelsessynder her.
er Gresshoppejungel av den amerikanske forfatteren Andrew Smith.
I fokus er tre ungdommer, Austin (bokas forteller), Robby og Shan. (Forkortelse for Shannon hvis jeg ikke husker helt feil.) Austin og Robby er bestevenner, Robby er homofil og Austin er like forelsket i dem begge. Dette er usedvanlig sterk skildring av et vennskap. Og altså en kjærlighetshistorie.
Handlinga er et lite ( fiktivt) sted i Iowa; Ealing, som er beskrevet som et sted i forfall. Arbeidsløsheten er stor, butikker legges ned og utkastelsesvarsler florerer i blokkoppgangene.
Humoren er svart, fortellerstilen er røff og lakonisk og med en god dose ironi. Men også melankoli og sårhet. Kanskje litt spesielt at to 16 – åringer kan snakke slik som Austin og Robby gjør; en mellomting mellom slik man kan forvente at unge gutter snakker og samtidig en røffhet og blaserthet ala personene i en tegneserie av Kellerman. (Men likevel troverdig.)
I tillegg til brutaliteten og røffheten er teksten poetisk, dvelende og suggererende med en del gjentakelser – uten å bli trøttende.
Først trodde jeg at dette skulle være en helt realistisk skildring, men der tok jeg feil, gitt. Plutselig oppdager jeg at det er (nok en) undergangsfortelling vi har med å gjøre, men denne går det meste av det jeg har lest til nå en høy gang. Selv ikke Pesten av Chris Weitz, som jeg nettopp har blogget om i rosende vendinger, når opp til dette. Dette er stor litteratur. (Og da holder det kanskje med superlativer.)
Persongalleriet er variert og sammensatt. Forfylla vietnamveteraner og andre forhutlede personer, en gal vitenskapsmann, og noen fæle beist av noen knelere ( i menneskestørrelse med en abnorm appetitt både på føde og sex), som formerer seg med imponerende hastighet og som er i ferd med å erobre hele verden. Mer grotesk en dette kan det neppe bli! Kan jo også ta med labradoren Ingrid. Og bisoner. Og amerikanske presidenter. Og babyer med to hoder. Og Gud. Og et polsk helgen. Og James Arness, en stjerne fra Kruttrøy. Altså bare for å nevne noen.
Her et foto av en kneler, som vanlig stjålet fra nettet. Og så kan man jo bare tenke seg denne i menneskestørrelse. Uæææææhhh!
Dessuten inneholder boka et stykke polsk innvandrerhistorie, av det burleske og fargerike slaget.
Og hvordan slutter dette? Man kan vel trygt si at boka har en overraskende slutt. Som hos Weitz som jeg nettopp refererte til, slår også denne forfatteren et slag for det analoge:
”Bøker har alt i seg. Etter verdens undergang kan du ikke lære en drit foran pc- eller tv-skjermen. Det var ingen som tenkte på det – at menneskeheten bare kunne bevares ved hjelp av hulemalerier eller bøker eller vinylplater. ”
Ellers kan jeg ikke huske at jeg har lest en ungdomsbok med såpass mye røyking. Og alle kan vel være enige i at sigaretter ikke er sundt, men det er ingenting å si på den LITTERÆRE behandlinga av alle trekkene Austin og Robby tar sammen.
Jeg mener at det skal finnes en del røyking i litteraturen, men kommer i skrivende stund ikke på et eneste annet eksempel. Derimot et par filmer, som den sjarmerende filmen Smoke etter et manus av Paul Auster og med Harvey Keitel i en av de bærende rollene. Og i samme slengen kan vi jo ta med Coffee and Cigarettes av Jim Jarmusch.
Og når vi er inne på film: forfatteren slår et skal for filmen Five Easy Pieces fra 1970, som Robby mener er ”antakelig den beste filmen som er lagd”. I hvert fall ingen dårlig film, med Jack Nicholson i toppslag. Bokas lydspor er to Rolling Stones-album: Exile om main street og Let it bleed. Og det er jo ikke så lett å velge fra to slike høydepunkter i populærmusikken, men Gimmie Shelter kan jo passe godt inn i bokas handling.
Som bokas jegperson Austin har forfatteren ”skrevet hele livet”, helt til han ble overtalt til å gi ut bok. Så er det bare å gratulerer forlaget med å ha kapret seg dette forfatterskapet. Håper det kommer flere og at det ikke blir med denne boka!
Det er de siste åra kommet ut flere oversatte realistiske ungdomsbøker som fortjener oppmerksomhet. John Green, Rainbow Rowell m. fl er et velkomment tilskudd til det norske bokmarkedet. Disse bøkene har ofte en intensitet og et temperatur som jeg savner i mange av de norske ungdomsbøkene.
Bare i Brooklyn er Una LaMarches første bok på norsk. Jeg har tidligere skrevet at for å finne bøker om forbudt kjærlighet i dag må man gå til dystopiene. (Ung jente møter ung mann som ikke er den som makthaverne har pekt ut til henne men som tvert i mot er en av opprørerne.) Men her tok jeg feil.
I Bare i Brooklyn møter vi to tenåringer som begge er i 16 – årsalderen, Devorah og Jaxon. Devorah kommer fra en ultraortodoks jødisk familie, det hasidiske miljøet i New York. Jaxon er en mer vanlig afroamerikaner. De møtes tilfeldig og søt musikk oppstår som det heter.
I motsetning til de mannlige hovedpersonene i mange andre amerikanske kjærlighetsromaner for ungdom er Jaxon ingen slem gutt, men derimot søt, snill, sympatisk og flittig på skolen. Og fryktelig sjarmerende og lett å like.
Dette er et umulig kjærlighetsforhold. Det er utenkelig for ei ultraortodoks jødisk jente å bevege seg utenom den hasidiske folden. Hun kan ikke en gang VISE seg sammen med andre gutter enn den hun er tiltenkt. Hun lever under sterk kontroll og reglene for hva hun kan og ikke kan gjøre er svært strenge, og kan skremme noen og enhver fra vettet. For eksempel den stakkars fjortisleseren. (Regner med at mange vil eeeelske å opprøres over alt stakkars Devorah må finne seg i.) Kanskje også muslimsk ungdom kan kjenne seg igjen her.
Det er to svært levende og sterke personligheter vi møter ( de forteller selv i annethvert kapittel) og vi bare håper at det skal ende slik at de får hverandre. Devorah vet at hun må gå langt – veldig langt – hvis hun skal velge Jaxon foran familien. Og hvilke muligheter har to så unge mennesker til å bryte tvert med familiene? Som en voksen mer kritisk leser er man jo også litt opptatt av om forfatteren kommer i mål på troverdig vis. Jeg kan vel røpe at det gjør hun.
Dette er ingen svart-hvitt historie. Forfatteren skildrer Devorahs tallrike jødiske familie nyansert og med mye varme, og Devorah finner selv mye positivt i dette miljøet.
Møtet med Jaxon blir et formidabelt kultursjokk for Deborah, som er blitt holdt utenfor all verdslig populærkultur. Bokas lydspor er Will you still love me tomorrow med the Shirelles. (Kanskje litt rart at en ung gutt av i dag hører på Shirelles, men i hvert fall en bra låt!) Egentlig hadde jeg tenkt å spille denne sangen, men siden Percy Sledge nettopp har forlatt oss (ikke mange av de store igjen nå) synes jeg vi skal høre litt på ham. Warm and tender love er da heller ikke noe dårlig alternativ.
Boka kan minne litt om bøkene til den amerikanskjødiske forfatteren Chaim Potok. (I hvert fall ) én av dem er filmet, nemlig The chosen fra 1981 som skildrer vennskap mellom to jødiske gutter i New York like etter den 2 verdenskrigen, hvorav den ene var sønn av en rabbi i det hasidiske miløtet ( med hatt, korketrekkere og alt tilhørende) mens den andre kommer fra en mer ”verdslig” familie.
Kanskje jeg skulle si litt om omslaget også. Det norske forlaget har valgt å lage et nytt omslag tegnet av tegneserietegneren av Inga Sætre, som blant annet vant Brageprisen og Kulturdepartementets pris for tegneserien Falleteknkk i 2011. Jeg synes ikke at denne – ellers helt utmerkede - tegneren har lyktes så godt med omslaget. Den kan være litt vanskelig å selge inn. Bra det er mange god formidlere der ute.
Til sammenlikning har vi originalforlagets omslag her. Begge med våre
helter stående foran Brooklyn Bridge, og på begge forsidene holder Jaxon ( som i boka er beskrevet som ganske høy) armen rundt Devorah.
Kanskje ikke det mest banebrytende i omslagskunst dette heller, men til sammenlikning er det nesten litt vanskelig - i hvert fall ved første øyekast - å se hva den norske omslagstegningen forestiller, mens originalomslaget er mer iøyenfallende. Men for å sitere nok en stor poplærmusiker som dessverre også har forlatt oss, nemlig mister shave and a haircut Bo Diddley: You Cant Jugde a Book by the Cover.
Originaltittelen er altså "Like no other" mens den norske tittelen er "Bare i Brooklyn". Når man leser boka skjønner man hva som menes, men kanske litt intetsigende for en som ikke er invidd i handlinga.
Hvis du absolutt MÅ lese én dystopi ( og ikke en hel bråte som vi stakkars barne- og ungdomsbibliotekarer må ) - eller apokalypse eller endetidsroman eller hva pokker man insisterer på å kalle det - kan jeg varmt anbefale Pesten av Chris Weitz.
Handlinga er fra New York, tida er bare to år fram i tid. Som boktittelen angir er det brutt ut en pest, og bare ungdom under 18 har overlevd. (De dør altså når de fyller 18.) Ganske triste saker altså, men – i motsetning til mye annet i sjangeren er det her bøttevis med humor, ofte av det svarte slaget. Språket har trøkk med overraskende vendinger, gjerne med sarkasme og ironi. Fortellerne er vekselvis Jefferson og Donna, to innbyrdes svært forskjellige personligheter, noe som også gir boka et ekstra driv.
Som i den forrige dystopien jeg blogget om er det mye action, men også flere vakre og vemodige scener som gir leseren ro. Savn og sårhet har også fått plass, som f. eks. når Donna tar sjansen på å bruke av mobiltelefonbatteriene for spille en liten filmsnutt av den nå døde lillebroren sin.
Denne boka utmerker seg med særdeles levende og interessante personsskildringer, alle personene har sine ulike særpreg, og replikkene har nerve og snert. Forfatteren har klart å skape spennende og fantasifulle miljøer – både over og under jorda. New York er delt inn i flere territorier hvor det er alles kamp mot alle. De ulike grupper som har fordelt byen mellom seg, som f. eks. Undergrunnerne ( de som er lavest på rangstigen) Uptownerne ( den opprinnelig overklassen) eller den merkelige sekten som har slått seg ned i New York Library. Alle skildret med særpreg. Og som i den systopiske romanen Veien av Cormac McCarthy ( som burde være et referanseverk for alle som jobber med ungdomslitteratur selv om denne egentlig er en bok beregnet for voksne) finner vi også kannibalisme.
Intrigen går i korthet ut på at våre helter – som forsvarer sitt territorium på Washington Square – bestemmer seg for å dra til et bestemt sted på Long Island for å prøve å finne ut av årsaken til pesten og hvordan overvinne den. Med andre ord en farefull road-trip. Et av faremomentene – i tillegg til fientlige bander - er de ville dyra som har rømt fra dyrehagen og nå streifer rundt i Central Park.
Forfatteren har mye på hjertet, og stiller kritiske spørsmål ved vår egen sivilisasjon, som for eksempel hvordan vi kommuniserer ved hjelp av IT-teknologi.
”Det kjipeste av det kjipe i disse nettverksløse tider er at man faktisk må oppsøke folk i virkeligheten hvis man vil snakke med dem. Jeg hadde begynt å ta for gitt at man bare kunne sende en tekstmelding og liksom ”Hva skjeeeer’a” eller ”Heeeii” (det var liksom uhøflig å ikke bruke tommelenergi på de ekstra bokstavene) hvis du ville snakke med noen. Nå må jeg faktisk gå hele veien bort til Peter.” s 57
Da ”Det” skjedde kræsjet alle serverne, og alle statusoppdateringer, tweets og blogger ble slettet og forsvant.
”Men på en måte fantes de egentlig aldri - de fantes ikke i den virkelige verdenen. Og da klikket det for folk. Tjue år tidligere hadde folk ikke hørt om e-post og nå var Internett plutselig avgjørende for folks psykiske helse. Men bøker – bøker er praktisk. Man kan bare ta vare på tanker som er nedskrevet på papir i flere århundrer, og hvis du vil finne noe, så står det bare der”. Donna 92.
Som i "Skogen av klør og tenner", som jeg nettopp refererte til, er det også i denne en god del voldelige scener. Det flyter av skytevåpen – ikke så underlig kanskje med de liberale våpenlovene de har der borte. Men - i Weirds bok problematiseres dette. For eksempel får Jefferson store problemer med samvittigheten da han i selvforsvar må bruke vold.
Boka er oversatt av Tiril Broch Aakre, som nettopp vant Kulturdepartementets oversetterpris. Dessverre er boka skjemmet med litt for mange trykkfeil – noe neppe oversetteren kan lastes for.
Regner med at de heldige som har vært i New York får ekstra utbytte av å lese denne boka, siden det refereres til flere kjente steder og landemerker. (Note to self: skulle jeg selv en gang være så heldig å komme dit må jeg ta en tur på det vakre New York Library. )
Så til slutt kan vi kanskje spille litt muntrere toner fra denne verdensbyen over alle verdensbyer.
PS: Ikke for å lage noe stort nummer av det, men Stuart Little av E.B. White heter strengt tatt Stuart Mus på norsk. Til gjengjeld er det ikke kommet ut noen nye utgaver etter den første i 1948 (oversatt av Zinken Hopp), og boka er knapt tilgjengelig mer på norske folkebibliotek.
PS 2: Det irriterer meg at forlaget har valgt å beholde den amerikanske serietittelen: The Young World istedet for å oversette også denne til norsk.
Akkurat kl 11 i dag ble nominasjonene til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris klare. Dette gikk jo ikke helt upåakta hen, påske eller ikke.
Noen ganger – eller i hvert fall en gang før – går jegt gjennom alle nominerte barne- og ungdomsbøker for de fleste priser ( alle skal da virkelig noe til) på denne bloggen.
La oss begynne med Brageprisen, som kåres allerede om seinhøsten.
I fjor var de nominerte i klassen barne- og ungdomslittertur:
Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal Norsk Forlag
Lars Joachim Grimstad, Solkongen, Aschehoug Barn og ungdom
Oda Faremo Lindholm, Bullshitfilteret, Gyldendal Norsk Forlag
Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm
Altså én billedbok, en barnebok, en faktabok (av listas eneste debutant) og en ungdomsbok. Og vinneren ble som vel de fleste har fått med seg: Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm.
Disse bøkene har jeg kommentert før, og her er en reprise for interesserte.
I juryen satt følgende brave medlemmer:
Marius Emanuelsen, barnebokkritikk.no
Gjertrud Øvland, Deichmanske bibliotek
Harald Bache-Wiig, UiO
Synne-Eline Loftesnes, Tanum bokhandel
Altså en barne- og ungdomsbibliotekar, en litteraturkritikere, en universitetsansatt og en bokhandleransatt. Jeg burde kanskje ha gått nærmere inn på hva slags formell litteraturkompetanse medlemmene har, men det tar det litt for lang tid å finne ut av. Sikkert prima folk alle som en.
Kritikerprisen
nominerte følgende i klassen barn og ungdom :
Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal
Rune Belsvik og Inger Lise Belsvik (ill.): Verdas søtaste turist, Cappelen Damm
Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.): Akvarium, Cappelen Damm
Amund Hestsveen og Torborg Igland: Flukten, Gyldendal (Kan jo legge til allerede nå at Hestsveen er debutant, men det er ikke Igland.)
Det vil altså si; en billedbok, en barnebok eller kanskje heller allaldersbok, en billedbok til og en bok for ungdom. Ingen debutanter bortsett fra at én av forfatterne til Flukten ikke ser ut til å ha skrevet noen bøker før. Denne boka har jeg også blogget om, og var kanskje ikke SÅ imponert som juryen.
Og i juryen satt
Guri Fjeldberg (litteraturkritiker og tidligere leder av Barnebokkritikk.no ),
Morten Olsen Haugen (bibliotekar, tidligere medlem av juryen for Brageprisen og litteraturkritiker i Barnebokkritikk, Adresseavisa og Aftenposten ) og
Geir Vestad (også litteraturkritiker og tidligere juryleder av Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur. ) Med andre ord: Også en solid gjeng med erfarne medlemmer.)
Vi må jo ikke glemme vinneren, som ble Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.): Akvarium, Cappelen Damm. Så over til Kulturdepartementet,
som har delt ut priser siden 1948 ( under forskjellige navn, alt etter den til enhver tid rådende regjering) og er den prisutdeleren i hvert fall jeg setter høyest. ( OG det ikke på grunn av gratis børst på prisutdelinga, i tilfelle noen skulle mistenke meg for det.) De deler som kjent ut flere priser i flere kategorier.
De nominerte til selveste Litteraturprisen var
Taran Bjørnstad : Krokodilletyven, Cappelen Damm
Nina Elisabeth Grøntvedt Supersommer…eller?, Aschehoug
Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, Aschehoug.
Og vinneren ble altså Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Weberg er debutant, utdannet ved NBI. Jeg likte boka veldig godt, men blei kanskje litt forbauset over at det var en young adult- bok som stakk av med den gjeveste prisen. Jeg hadde nok holdt en knapp på Bjørnstads Krokodilletyven, som er en bok i den krevende sjangeren bøker for barn opp til 9 år.
De nominerte til billedbokprisen var
Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm
Mari Kanstad Johnsen Ballen, Gyldendal
Camilla Kuhn Samira og skjelettene, Cappelen Damm
Og vinneren ble: Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm (Også Hovdenak er utdannet ved NBI og debuterer som forfatter med denne boka.)
De nominerte til Fagbokprisen:
Stein Erik Lunde (forf.) og Ragnar Aalbu (ill.) Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen, Gyldendal
Beate Muri Historien om 17. mai, Omnipax Illustrasjoner: Line Halsnes
Ellisiv Reppen Sjakk. Slik blir du helt konge, Cappelen Damm Illustratør: Flu Hartberg
Og her ble jo vinneren Stein Erik Lunde og Ragnar Aalbu med Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen. Riktig artig, siden boka har fått litt blanda kritikk, mens jeg likte den godt.
Det deles også ut en tegneseriepris, ( som også ble vunnet av en debutant) illustrasjonspris og oversetterpris men av de gjenværende nevner tar jeg bare med lista over de nominerte til debutantprisen her
Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, Aschehoug
Ayse Koca Yoko Onur – et balleliv, Omnipax
Alexander Løken Trollskallen, Cappelen Damm
Og her ble vinneren Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte. (Som også er utdannet på NBI. Det samme er Koca mens Løken så vidt jeg veit ikke er.) ) Et godt valg må jeg si. (Jeg har blogget både om Grimnes og Løkens bok også, men hvor mange linker skal jeg gidde å legge ut!)
Og juryen er som vanlig en solid gjeng;
Anne Schäffer (leder) kritiker,
Brit Bildøen forfatter og oversetter,
Ketil Kolstad teatersjef, Nord-Trøndelag teater ( har også vært leder for Foreningen Les!)
Anne Kristin Lande, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket ( har også sittet i Bragejuryen og i diverse andre komiteer, sist i Dagbladets jury for å kåre de beste norske ungdomsbøker gjennom tidene) og
Lars Rune Waage førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger.
Alt i alt er det 6 debutanter blant de nominerte hos KUD, og 4 fikk pris i følge NBI. Flere er også utdannet ved forfatterutdanninga ved NBI. UPrisens nominasjoner
ble kunngjort i januar ( og ikke for å skryte men denne gangen klarte NLB å ha alle bøkene klare på lyd innen fristen) og lista er som følger:
De som ikke finnes av Simon Stranger Cappelen Damm
I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue Cappelen Damm
1957 av Jon Ewo Cappelen Damm
Soledad av Tor Arve Røssland Aschehoug
Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes Aschehoug.
Denne prisen deles ut 27 mai på litteratutfestivalen i Lillehammer.
Her er det ungdommen selv som har anmeldt, nominert og til slutt skal kåre sin favoritt. Vi kan jo ta en titt på juryens egen presentasjon av nominasjonene:
”Bedømmelseskommiteen” er solid, og de norske jurymedlemmene er Lise Männikkö som også er medlem av NBU og Jonas Bakken som blant annet har en doktorgrad i litteraturvitenskap. Dessuten er Endre Lund Eriksen oppnevnt som suppelant.
Et forsøk på konklusjon:
Vinneren av Brageprisen; Anette Münchs Badboy Steroid ble nominert bare til denne.
Vinnerne av Kritikerprisen; Gro Dahle og Svein Nyhus Akvarium ble bare nominert til Kritikerprisen, og ingen andre priser.
Faktisk er ingen av PRISVINNERNE nominert mer enn én gang, men Lisa Aisato ble nominert to ganger for boka En fisk til Luna. (Brage og Kritikerprisen, uten å nå helt opp. )
På listene over er det flere debutanter: Én fikk selveste litteraturprisen hos Kulturdepartementet, én billedbokprisen ( også KUDs), i tillegg var det én debutant på Brages liste over nominerte, nemlig Oda Faremo Lindholm med boka Bullshitfilteret. Dette er en fagbok, men hos KUD ble hun verken nominert til debutantprisen eller til Fagbokprisen.
Det kan jo også nevnes at ingen av de nominerte bøkene på lista til UPrisen ( hvor altså målgruppa selv er enerådende) er med verken hos Brage, Kritikerprisen eller hos KUD.
Men så skjer det altså noe interessant: Den nordiske barne- og ungdomsprisen som kårer the tops of the tops i hele Norden ( og hvor bare to er nominert fra hvert land; én fra de mindre språkområdene) har tatt med følgende NORSKE bøker på nominasjonslista:
Geir Gulliksen og Anna Fiske (Ill.): Joel og Io. En kjærlighetshistorie. Roman, Aschehoug, 2014.
Simon Stranger : De som ikke finnes (Cappelen Damm 2014)
Anna Fiske ble nominert til ( og vant) illustrasjonsprisen, ”for sitt samlede bidrag til illustrert litteratur for barn og unge i 2014” hos KUD. Men selve BOKA er ikke nominert før.
Derimot er - som det skulle komme fram for dem som ennå henger med - Simon Strangers bok nominert to ganger, både hos UPrisen ( altså av målgruppa selv) og nå Nordisk råd! Verken Brage, Kritikerprisen eller KUD har vurdert denne boka som god nok til å bli nominert på sine lister!
Med andre ord er det bare to bøker som er nominert mer enn én gang av alle barne- og ungdomsbøker utgitt 2014 i den mangslugne litteraturprisjungelen vi har her i landet. (Når det gjelder voksenbøker er det litt flere overlappinger, men her sender jeg dere bare over til Leffe som har gjort en grundig redegjørelse for "voksenprisene".)
Mulig det også finnes andre konklusjoner å trekke men nå begynner det å gå alldeles trill rundt i mitt stakkars hode! Til slutt kan jeg vel bare gjenta meg selv: vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap!
