Dette er en dagsbokroman skrevet av ei jente på 15. Som jeg har vært inne på før, å gi stemme til en ung person slik at det blir troverdig for leseren og uten at den voksne bryter for mye gjennom språket er krevende. Noen forfattere får dette til. Andre ikke. Enkelte forfattere har det også med å bomme fullstendig på ungdomsslangen.
Bræin Hovig lykkes delvis, men noen ganger – spesielt i begynnelsen av boka – får jeg problemer med å tror at en 15-åring kan få seg til å skrive akkurat slik. Noen eksempler under:
”Snurre film? Er det ikke Tøfflus i NRKs gamle syretrip av en julekalender som sier det?” s 21
”Jeg prøver å si det så casual som overhodet mulig, men enhver idiot ville kunne høre at her kommer det informasjon med samme viktighetsgrad som det som kom fra Neil Armstrong på månen i 1969” s 35
Vanessa har tilbrakt mye tid på Deichman og lest mange voksenbøker, så her garderer forfatteren seg litt, men likevel blir det litt to much!
"... mamma må for all del ikke eksponeres i sin nåværende form for noen som er lønna for å besøke skrale hjem. s 57
Men innimellom svinger det mer:
... og ikke én gang fikk mamma det fjerne blikket som gjør meg så redd. Hun hadde ikke dusja akkurat, men samma det. Dette var faen så fint.” s. 63
Og noen ganger blir språket blomstrende på en slik måte en kan godta at en 15 – åring KAN uttrykke seg. Jentungen banner så det lyner (selv Pelle og Proffen blir jo reineste søndagsskoleguttene i forhold) men språket er – når det funker – såpass energisk at det ”bærer” alle banneordene. På det beste har teksten intensitet og høy temperatur. Og når Vanessa motvillig må skrive om lillebroren som døde – både i en versjon rett fra hjertet og en mer ”selvsensurert” blir det både fint og sårt.
”Fy faen i helvete, mamma, dette klarte du. Ingen andre i hele verden ville gjort akkurat dette like bra som du” s. 166
Men er det vanlig at ungdom i Oslo bruker så mange svenske uttrykk, av ”typ” -.... ja... f.eks. "typ"?
Som det allerede burde ha kommet fram av tekstutdragene over, Vanessas mor sliter. Både med alkohol og nerver. Faren –”mikrokriminell” - har forlatt familien. Det var da lillebroren døde at familien gikk i oppløsning. Så trist som det kan bli altså.
Det er Vanessa som må ta seg av moren. De har ikke råd til noen ting, og er sosialt isolert. Vanessa tør heller ikke ha med seg jevnaldrende hjem, fordi hun aldri kan vite hva slags tilstand moren er i. Med andre ord: ikke noe uvanlig tema i dagens barne- og ungdomslitteratur. Men Vanessas ståpåvilje og heftige språk gjør at leseren ikke flater helt ut. Forfatteren får fint fram 15 – åringens uro og bekymringer for moren. Og hvordan hun gjør alt for å unngå at moren skal få dårlig samvittighet fordi hun ikke strekker til. Det er mye ”lys og varme” i boka, og forholdet mellom mor – datter og Vanessas oppgitte overbærenhet overfor den håpløse faren er godt skildret.
Et vendepunkt for Vanessa er når hun begynner i en gruppe sammen med tre andre ungdommer som også sliter, ledet av en noe parodisk – eller for alt jeg veit ikke helt urealistisk - kvinnelig sosiallærer.
Sentralt i handlinga er når de fire ungdommene skal medvirke i et teaterstykke basert på deres liv på Malersalen på selveste Nationaltheateret som en slags terapi. Forfatteren er jo selv skuespiller så vi må regne med at hun kjenner dette miljøet på godt og vondt.
Det er vel vanskelig å unngå annet enn åpen slutt i en slik bok, men dette er gjennomført med temperament og nerve!
Det er grunn til å ha visse forventninger til denne forfatteren.
Lenke til You-tube-vidoen
Siden det stadig blir lengre og lengre mellom hvert innlegg på denne bloggen, får vi vel spille litt musikk igjen. Og da kommer i hvert fall ikke jeg på noe mer passende enn å spille en god ganmmel Rollong Stones-klassiker, her i en artig dragversjon!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar