torsdag, september 24, 2015

Lost in translation

Hvilke hensyn bør man ta når man oversetter bøker for barn, som naturlig nok har færre referanser enn voksne? Hvor mye skal man tilrettelegge for norske forhold på bekostning av originalen? Regner med at det kan være en del harde valg å ta for en oversetter.

Å FLYTTE SVERIGE TIL NORGE

Da serien om Bakkebygrenda av Astrid Lindgren første gang kom ut i Norge på slutten av 40 – tallet, ble hele grenda flytta fra Småland til Norge, og da ungene skulle feire typisk svenske skikker som påskekjerring ble dette forklart med at moren til en av dem var svensk. (Mulig dette kunne ha noe med krigen å gjøre, at det ble viktig å ta vare på det trygge og hjemlige?)

Siden den gang har trendene snudd. Barn har blitt mer ”internasjonalisert” og forskjellene mellom barn i de ulike I – land er mer utvisket. Og vi voksne har kanskje fått mer tiltro til barns kunnskapsnivå og evne til kristisk tenking. Derfor ble jeg jo litt overraska da rapperen Elling Borgersen flytta hele handlinga i Kong Steves Selvlysende Hip-hopbibel av den svenske forfatteren Thomas Fröhling fra en drabantby i Stockholm til Holmlia og Oslo så seint som i 2009. (Cappelen Damm)

FRANKRIKE

I den norske oversettelsen av den franske barnebokklassikeren Le Petit Nicolas har oversetteren valgt å fornorske alle egennavnene. (Stenersen 2011). Noe som kan forsvares siden dette er beregnet for norske barn, hvorav de færreste er fortrolige med franske navn. Hvis originalnavnene hadde blitt brukte kunne disse rett og slett ha forstyrret leseopplevelsen. Derimot er de franske stedsnavnene beholdt. Hvis også disse hadde blitt fornorsket kunne det lett ha blitt forvirrende siden det franske skolevesenet er såpass ulikt det norske.


NEW YORK, NEW YORK

Så over til et par av årets b & u – bøker (faktisk årsaken til at jeg tar meg bryderiet å skrive denne bloggposten), og vi starter med et besøk i øvre amerikansk middelklasse i New York. (Ikke for første gang i oversatt barne- og ungdomslitteratur, neppe heller siste.) Tappertvillingene går til krig ( mot hverandre) av Geoff Rodkey er en riktig fornøyelig og velskrevet bok. Teksten består av intervjuer gjort av søsteren Claudia, og det 12 – år gamle tvillingparet Claudia og Reese Tapper kommer til ordet hver sin gang gjennom hele boka, supplert av brorens kamerat som er en skikkelig runner og Claudias venninner. I tillegg får vi ta del i ganske heftige sms-utvekslinger mellom ungenes prøvede foreldre. Vi kommer inn på vanlige ting i tweens liv av i dag, dataspill, sosiale medier, nettmobbing, med mer – uten å gå så veldig i dybden. Noe som neppe heller er meningen.

Og – igjen - hvor mange fornorskninger BØR en oversetter foreta uten at det nasjonale særpreget i boka forsvinner. Likevel : kanskje ( med trykk på kanskje) oversetteren ( som for resten er Egil Halmøy, en meget flittig oversetter for tida) burde ha funnet et annet ord for ”fembot”, som så vidt jeg veit er et ganske ukjent fenomen i Norge.

Her et bilde av noen "fembots" funnet fra et billedsøk på google av en nysgjerrig blogger.
Det konsumeres dessuten en god del ”Poptart” i boka, noe jeg tviler på inngår i dietten til norske barn.

Bilde av en Poptart, som det også finne masse av på nettet. Har mine tvil om at denne glassurpyntede kjeksen hadde blitt noen suksees i Norge.

Burde oversetteren ha funnet en norsk variant for dette bakverket? Da for eksempel The Cather in the Rye ble oversatt første gang til norsk i 1952 ( med tittelen Hver tar sin så får vi andre ingen (!)) av J.D.Salinger valgte oversetteren å la Holden ta seg en kjøttkake (!) da han var ute på byen, noe som strengt tatt blir litt pussig for norske lesere. Da boka ble oversatt på nytt en god del år seinere var jo hamburgere for lengst blitt en del av norsk fastfoodmeny. Kanskje oversetteren av den første utgaven burde ha valgt en annen løsning, for eksempel pølser. (Likevel fikk Åke Fen Bastianprisen for denne oversettelsen!)

Tilbake til Tappertvillingene. Jeg stusser også litt over at Claudia til stadighet bruker uttrykket ”Whatever” i den norske oversettelsen, men for alt jeg veit kan jo dette ordet ha blitt vanlig i vokabularet til dagens norske 12 – åringer.

BANNING OG ANNET FAENSKAP

Siden vi nå befinner oss i USA; den samme Egil Halmøy har også oversatt kinoaktuelle Jeg og Earl og jenta som dør av Jesse Andrews, enda en av årets oversatte bøker som fortjener oppmerksomhet. Boka skildrer blant annet et vennskap mellom to 17 – åringer, den ene fra den trygge opplyste middelklassen, den andre fra en fattig og dysfunksjonell familie. Spesielt denne Earl er en interessant skikkelse.  Forfatteren Jesse Andrews jobber også med film, og slår i boka et slag for de smale filmene. Som Fitzcarraldo, Fish Tank og Mulholland Drive. Neppe filmer en gjennomsnittelig  17 – åring ville brukt tida si på, uten at dette på noen måte er noen innvending mot boka.

Det bannes friskt og antakelig er det en utfordring å oversette amerikanske banneuttrykk til norsk. Amerikanerne tyr som kjent gjerne til Jesus og / eller Christ når de trenger til et kraftuttrykk, mens vi her til lands påkaller de mørkere makter. ”Herre Jesus i horehuset” ( s 179) er neppe noe typisk norsk banneord. Nå veit jo ikke jeg hva som står i originalen, men prøvde å google flere varianter av uttrykket på engelsk, uten treff. Derimot fikk jeg litt mer match på ”Fucking Jesus Christ”.


Lenke til Youtubevideoen. 

Apropos poptarts og andre amerikanske søtsaker, plutselig rant en god gamle klassikeren fra det glade 60 - tallet meg i hu. Så da kan vi jo til slutt høre litt på den. Sugar sugar øh øh øh honey honey øh øh øh etc. 

1 kommentar:

Signe sa...

Eg har lite konstruktivt å bidra med, men takk for eit interessant innlegg. Tek meg ei kjøttkake for det!