Og så burde jeg kanskje ha blogget om...

Når jeg går gjennom liste over bøker lest i 2015 ser jeg at det er flere bøker jeg BURDE ha blogget om, men som jeg ikke har prioritert av mangel på tid. Fankern heller, man har da så mye annet å gjøre på fritida si enn å henge over et tastatur!

Omar, Filip og Moa gjør alle glade av Kristina Aamand og Elisabeth Kiertzner
(Gyldendal 2015) er en riktig så sprelsk lettlestbok, med barn av ikkeeuropeisk opprinnelse – uten at dette på noen måte er tematisert – i ledende roller. Forfatterne klarer å lage en engasjerende og god historie av hverdagslige hendelser.

Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå
(Aschehoug 2015) er en langt over middels god bok om et ikke altfor originalt tema, en forelder – her mor – som (med all sannsynlighet) har begått selvmord. Forfatteren lever seg godt inn i et ungt jentesinn. Hun lar hovedpersonen se at også omgivelsene – for eksempel faren – sliter. Troverdig er også jentas (som jeg skam å bekjenne ikke husker navnet på akkurat nå) motstand mot omgivelsenes – velmente - forsøk på å få henne til å erkjenne sorgen, slik at hun kan komme videre. Akkurat når jeg tok meg i å tenke at nå BURDE det kanskje skje noe, stikker hun av til København en tur – en hendelse som blir håndtert på utmerket litterært vis. Boka har også en del humor. Så vidt jeg husker var det også en forelskelse med i handlinga.

Det ser ut som at Aschehoug i år har satset en del på etablerte voksenbokforfattere som tidligere ikke har skrevet for barn og unge. Deriblant Kjersti Annesdatter Skomsvold med boka Meg, meg, meg. Denne boka har fått strålende kritikker, men personlig er jeg litt i tvil om hvordan boka vil fenge barn. Barnebokkritikk.no har gitt anmeldelsen headingen ”Vaksenbok for barn?” men gir den eller de beste skussmål.

En annen forfatter som har mottatt gode kritikker er
Heidi Sævareids ”Slipp. Hold. ”
(Mangschou 2015.) Hun skal ha kred for å være den første norske forfatteren som har skildret body suspension - miljøet fra innsiden. Skal bli artig å se hvordan denne blir mottatt i målgruppa når Uprisen sparker i gang igjen til høsten.

Will Grayson, Will Grayson av John Green og David Levithan
(Gyldendal 2015) er den andre gode boka som er kommet ut i år med homofile i ledende roller. Dette er et overflødighetshorn av en bok, om kjærlighet og vennskap. Og om ærlighet. Og å tørre å gi av seg selv. Med mer. Vi møter to unge gutter ( 17 år så vidt jeg husker, eller var det 16?) med akkurat samme navn hvorav den ene er homofil, som møtes ved en tilfeldighet. Green og Levithan tar seg av hver sin i annethvert kapittel. Bokas motor er den overvektige, hemningsløse, temperamentsfulle og til overmål hjertelig tilstedeværende og sjenerøse homsen Tiny, som faktisk minner denne leseren litt om Oscar Wilde. Mens flere bøker av John Green er blitt oversatt til norsk i den senere tid, er bare en av David Levithans bøker oversatt tidligere, nemlig Hver dag (Gyldendal 2013) som er en bok som utfordrer manns og kvinnerollen. Det er da også han som tar seg den homofile Will Grayson, ikke så underlig kanskje siden Levithan selv er gay. Og kanskje vi kan håpe på flere oversettelser til norsk også av denne forfatteren, for å bøte på den skrikende mangelen på homselitteratur for ungdom. Jeg burde kanskje ha blogget mer om denne boka, men har dessverre ikke tid. Sorry sorry!

Mangschou skal ha kred for å ha brakt en asiatisk forfatter til den norske bokheimen, nemlig
Du, jente! av Fatima Sharafeddine,
som kommer fra Libanon. Boka har fått støtte av Norsk kulturråd. Ikke den beste av de oversatte bøkene – uten at jeg her og nå skal diskutere hvilke oversettelser som fortjener støtte framfor de som får – men så avgjort en hederlig bok med unge jenters rett til utdannelse og arrangerte ekteskap som tema. Fortellingen er lagt i munnen til Faten, ei ung jente som må forlate landsbyen og skolen for å jobbe som hushjelp med mangelfulle faglige rettigheter hos en rik familie i Beirut. Dette for å fø på familien sin hjemme i landsbyen. Handlinga er fra Beirut i 1987 og Midtøstenkonflikten er et dramatisk bakteppe.

Stupekontroll av debutanten Neha Naveen,
enda en forfatter fra Norsk barnebokinstitutts forfatterskole, fortjener også oppmerksomhet fordi hun viser et miljø mange av oss veit lite om; i sentrum for handlinga er en indisk familie i Oslo, og vi får innblikk i hinduistiske tradisjoner og mytologi. Her er to unge søstre i fokus. (Gyldendal 2015)

Og dermed har jeg i hvert fall lettet litt på min dårlige samvittighet.


Lenke til Youtube-videoen. 

Og aprops dårlig samvittighet for sviktende oppdateringer på bloggen; jeg sier som Marianne Faithfull: det finnes verre synder.