New York, New York

Hvis du absolutt MÅ lese én dystopi ( og ikke en hel bråte som vi stakkars barne- og ungdomsbibliotekarer må ) - eller apokalypse eller endetidsroman eller hva pokker man insisterer på å kalle det  - kan jeg varmt anbefale Pesten av Chris Weitz.

Handlinga er fra New York, tida er bare to år fram i tid. Som boktittelen angir er det brutt ut en pest, og bare ungdom under 18 har overlevd. (De dør altså når de fyller 18.) Ganske triste saker altså, men – i motsetning til mye annet i sjangeren er det her bøttevis med humor, ofte av det svarte slaget. Språket har trøkk med overraskende vendinger, gjerne med sarkasme og ironi. Fortellerne er vekselvis Jefferson og Donna, to innbyrdes svært forskjellige personligheter, noe som også gir boka et ekstra driv.

Som i den forrige dystopien jeg blogget om er det mye action, men også flere vakre og vemodige scener som gir leseren ro. Savn og sårhet har også  fått plass, som f. eks. når Donna tar sjansen på å bruke av mobiltelefonbatteriene for spille en liten  filmsnutt av den nå døde lillebroren sin. 

Denne boka utmerker seg med særdeles levende og interessante personsskildringer, alle personene har sine ulike særpreg, og replikkene har nerve og snert. Forfatteren har klart å skape spennende og fantasifulle miljøer – både over og under jorda. New York er delt inn i flere territorier hvor det er alles kamp mot alle. De ulike grupper som har fordelt byen mellom seg, som f. eks. Undergrunnerne ( de som er lavest på rangstigen) Uptownerne ( den opprinnelig overklassen) eller den merkelige sekten som har slått seg ned i New York Library. Alle skildret med særpreg. Og som i den systopiske romanen Veien av Cormac McCarthy ( som burde være et referanseverk for alle som jobber med ungdomslitteratur selv om denne egentlig er en bok beregnet for voksne) finner vi også kannibalisme.

Intrigen går i korthet ut på at våre helter – som forsvarer sitt territorium på Washington Square – bestemmer seg for å dra til et bestemt sted på Long Island for å prøve å finne ut av årsaken til pesten og hvordan overvinne den. Med andre ord en farefull road-trip. Et av faremomentene – i tillegg til fientlige bander - er de ville dyra som har rømt fra dyrehagen og nå streifer rundt i Central Park.

Forfatteren har mye på hjertet, og stiller kritiske spørsmål ved vår egen sivilisasjon, som for eksempel hvordan vi kommuniserer ved hjelp av IT-teknologi.

”Det kjipeste av det kjipe i disse nettverksløse tider er at man faktisk må oppsøke folk i virkeligheten hvis man vil snakke med dem. Jeg hadde begynt å ta for gitt at man bare kunne sende en tekstmelding og liksom ”Hva skjeeeer’a” eller ”Heeeii” (det var liksom uhøflig å ikke bruke tommelenergi på de ekstra bokstavene) hvis du ville snakke med noen. Nå må jeg faktisk gå hele veien bort til Peter.” s 57

Da ”Det” skjedde kræsjet alle serverne, og alle statusoppdateringer, tweets og blogger ble slettet og forsvant.

”Men på en måte fantes de egentlig aldri - de fantes ikke i den virkelige verdenen. Og da klikket det for folk. Tjue år tidligere hadde folk ikke hørt om e-post og nå var Internett plutselig avgjørende for folks psykiske helse. Men bøker – bøker er praktisk. Man kan bare ta vare på tanker som er nedskrevet på papir i flere århundrer, og hvis du vil finne noe, så står det bare der”. Donna 92.

Som i "Skogen av klør og tenner", som jeg nettopp refererte til,  er det også i denne en god del voldelige scener. Det flyter av skytevåpen – ikke så underlig kanskje med de liberale våpenlovene de har der borte. Men - i Weirds bok problematiseres dette. For eksempel får Jefferson store problemer med samvittigheten da han i selvforsvar må bruke vold.

Boka er oversatt av Tiril Broch Aakre, som nettopp vant Kulturdepartementets oversetterpris. Dessverre er boka skjemmet med litt for mange trykkfeil – noe neppe oversetteren kan lastes for.

Regner med at de heldige som har vært i New York får ekstra utbytte av å lese denne boka, siden det refereres til flere kjente steder og landemerker. (Note to self: skulle jeg selv en gang være så heldig å komme dit må jeg ta en tur på det vakre New York Library. )

Så til slutt kan vi kanskje spille litt muntrere toner fra denne verdensbyen over alle verdensbyer. 


Lenke til YouTube-videoen.

PS: Ikke for å lage noe stort nummer av det, men Stuart Little av E.B. White heter strengt tatt Stuart Mus på norsk. Til gjengjeld er det ikke kommet ut noen nye utgaver etter den første i 1948 (oversatt av Zinken Hopp), og boka er knapt tilgjengelig mer på norske folkebibliotek.

PS 2: Det irriterer meg at forlaget har valgt å beholde den amerikanske serietittelen: The Young World istedet for å oversette også denne til norsk.