lørdag, desember 20, 2014

Vår ukjente historie



I mitt nærmiljø finnes det en bygning som er  godt gjemt mellom blokker og villaer på Hovseter. Det få vet er at dette en gang var barnehjem for blinde barn. (Åpnet 1956). Ikke fordi de var foreldreløse men fordi man mente at blinde barn hadde godt av å venne seg til et liv uten foreldre før de skulle begynne på blindeskole og bo på internat der. (Seinere ble dette en barnehage for blinde hvor også seende barn kunne gå. Bygningen har også huset en spesialskole i Steinerregi for psykisk utviklingshemmede barn og unge. Nå står den tom, uten at jeg veit noe om videre planer for huset.)

Før dette barnehjemmet ble etablert, var det til ”Østafor” i Østfold blinde barn ble sendt. Det skjedde fra 1924 til 1954.

Alt dette står det skrevet om i Tilbakeblikk; Blinde og svaksynte forteller av Jens Dietrichson. Forfatteren har lang erfaring med å undervise blinde og svaksynte, han er utdannet Cand. Polit med hovedfag i pedagogikk, og er i tillegg utdannet syns - og mobilitetspedagog. Boka er gitt ut på eget forlag; Veien videre, og må kalles et pionerarbeid. Det som gjør denne boka spesielt leseverdig er alle intervjuene med eldre blinde og svaksynte. De forteller om livet på blindeskole – og noen har også minner fra barnehjem. Dette er jo en generasjon som er i ferd med å forsvinne, så man kan trygt si at boka kom ut i  grevens tid.

En viktig informant er Tormod Prytz, som fra han var 4 år gammel bodde flere år på barnehjemmet ”Østafor”. På grunn av krigen tok det 7 år før han kom hjem igjen. Det var få som har gode minner fra tiden på barnehjemmene, hvor det kunne forekomme brutale avstraffelser og andre overgrep. Tormod mener selv at årsaken til at han ”har unngått en del bitterhet” var at han etterpå skrev et brev til Blindeforbundet for å orientere om situasjonen. Da han fikk greie på at Blindeforbundet ikke lenger drev stedet, rev han i stykker brevet. Men da hadde han ”fått skrevet det av seg”. S 35. Han er også stolt av at han klarte å overtale foreldrene til ikke å sende to yngre brødre som også er blinde til dette barnehjemmet.

Hvordan dette kunne skje? Hvorfor sendte foreldrene vekk sin små barn? Noen kunne være under 2 år gamle (!) En forklaring er at foreldrene ofte ble utsatt for hardt press, både fra autoriteter i Blindeforbundet , øyenleger og andre fagpersoner. (s 44).

SKOLEGANG FOR BLINDE

Først og fremst handler boka om blindeskolene, først Christiania Blindeinstitutt som ble åpnet 1861 ( over 100 år etter at Valentin Haüy opprettet den første skolen for blinde i Frankrike, og ca 35 år etter at Louis Braille oppfant blindeskriften da han var 15 år gammel), så Yrkesskole for blinde kvinner (1899) men mest om Dalen (1912 – 1975) ( i Trøndelag) , Tambartun ( ikke langt unna Dalen) ( 1975 – 1990) og Huseby offentlige skole for blinde på Hovseter i Oslo ( 1940 – 1992). Huseby var også en yrkesskole hvor det ble undervist i praktiske fag.

Her er inngangen til Huseby kompetansesenter, nå Statsped sydøst. Også i mitt nærmiljø.


Utenfor troner en byste av Jochum Nicolai Müller Johansen, som stiftet landets første skole for blinde.

I 1964 fikk også jenter anledning til å bo på Huseby. Da ble ”nedre internat” eller ”Pikebygget” ferdigstilt. Bygningen står tom i dag.
Flere forteller om hvordan det var å bo på skoleinternat langt vekk fra hjemmet med få muligheter til hjemreiser. Men mange av informantene har i hovedsak gode minner fra tida på blindeskolene. Boka tar også opp begivenheter under andre verdenskrig og hvordan denne innvirket på undervisningen av blinde.  Boka har også mye interessant stoff om sosialt og kulturelt liv og organisasjonsliv. Blant annet hadde en teatergruppe med synshemmede flere oppsetninger på 70 – tallet.

Vi får også en historisk gjennomgang av nedlegging av blindeskolene til fordel for  integrering til skoler i eget nærmiljø. Dette var på godt og vondt, og innebar ikke minst sosiale utfordringer som den eneste synshemmede i klassen. Ingen vil vel i dag argumentere for å sende 6 – åringer til internat langt fra familien, men blinde barn har mistet et fellesskap rundt punktskriften. De har ikke lenger lærere som er eksperter på punktskrift ( flere av lærerne på blindeskolene var selv blinde, noe som gjorde dem enda bedre kvalifisert til å undervise nybegynnere i punktskrift ) og avstand til folk med kompetanse er ofte stor.

Elevene er helt avhengige av dedikerte lærere – og ikke minst foreldre. Og dette kan jeg som jobber som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB skrive under på. All honnør til de foreldrene som jobber hardt for at deres barn skal bli gode punktlesere og ha tilgang til de samme bøkene som deres medelever!

I slutten av boka kommer forfatteren med en bekymringsmelding om dagens situasjon. For tida skjer det store omstruktureringer i de institusjonene som har ansvar for spesialopplæringen. Flere fagstillinger har forsvunnet. Han slår også et slag for flere klassitrinnkurs for punktbrukere enn det som tilbys på kompetansetrene ( Huseby og Tambartun, nå Statped sydøst eller Midtnorge) i dag .

PUNKTBØKER FOR BARN

Min egen arbeidsplass, NLB, har et stort ansvar når det gjelder å tilby punktbøker tilpasset nivå og alder, og å finne rett bok til rett person. For å klare dette er vi helt avhengig av samarbeid med lærere og - ikke minst - foreldre. Vårt nye tiltak Punktklubben som er rettet mot barn i barnetrinnet har allerede gitt oss bedre oversikt over nivå og utfordringer til hvert enkelt barn enn det vi hadde før. (I alt er det under 50 punktskriftlesere i barneskolen i Norge i dag, så gruppa er ikke så stor.) De trykkemetoder vi bruker nå gjør det mulig å produsere litteraturen mye raskere enn før, og siden vi printer ut ”on demand” er det ikke lenger nødvendig å lagre bøkene.

Når elevene har klassekurs på Huseby .... unnskyld Statped sydøst – besøker de gjerne oss på NLB – og omvendt. Det er en unik anledning til å møte ungene personlig. Måtte vi fortsatt få den muligheten.

Tilbake til boka igjen. Boka har et unikt billedmateriale, layouten kunne kanskje ha vært proffere; sidene blir litt kompakte og jeg savner stikkordregister. Derimot har boka en rikholdig litteraturliste. Boka forteller en historie om noe de fleste vet svært lite om og burde være av interesse også for andre enn oss i ”bransjen”.

PS: emneordet "Blindeskrift" er egentlig utdatert. Den offisielle definisjonen er  "punktskrift" eller "braille".   

onsdag, desember 03, 2014

Hva fanden ER dette for noe?

Enda et forsøk på å pådytte jenter tvilsomme idealer? Utsette dem for slanke- og utseendepress? Trekke 50 – tallsholdninger over hodene på dem? Tilbake til kjøkkenbenken?

Som dere sikkert har skjønt snakker jeg nå om Populær. En selvbiografi. Vintage-tips for nerdete jenter.  Tenåringsjenta Maya van Wagenen kom over en bok med tittelen ”Glamour Guide for teens” fra 1958 (!)  (Og som nå selvfølgelig er blitt trykket opp igjen - med all sannsynlighet på grunn av van Wagenens bok.)

Maya van Wagenens prosjekt er å systematisk og samvittighetsfullt følge alle rådene i denne boka, og å skrive ned sine erfaringer. (Dette minner jo litt om filmen Julie & Julia fra 2009 ( med Meryl Streep i rollen som Julia) som handler om ei ung jente fra i dag som lager en matblogg inspirert av matprogrammene til den amerikanske kjendiskokken Julia Child. Disse gikk på amerikansk fjernsyn tidlig på 60 – tallet.)

Tilbake til ”Populær”. Da van Wagenens startet befant hun seg temmelig langt nede på popularitetsstigen. Og dette ville hun altså gjøre noe med. Moralen er altså å gå inn på ”bitchenes”, de sterkestes premisser? Tute med ulvene?
”Og se på meg nå. Her sitter jeg i bilen med nyinnkjøpt sminke i fanget, og drømmer om å bli godtatt, sett og beundret av de folkene jeg har prøvd å unngå hele livet.” s. 97
Jeg blei jo ikke mindre betenkt da begynnelsen på boka var viet slanking! Hva slags forbilde er dette;  blir ikke unge jenter utsatt for nok press fra før, om ikke et norsk forlag skal legge steiner til byrden? Vi får også lese om hvordan få god kroppsholdning, om sminke og riktige klær. Verdt å merke seg er at hovedpersonen også følger klesrådene ( fra 50 – tallet!) bokstavlig. Hvis noen lurer på hvor hun finner hatter, perlekjeder (!), cardigans og andre klær man brukte den gangen kan jeg opplyse at hun fant mye i bruktbutikker. (Nei da ***SPOILER*** SÅ lett var det ikke å ende opp som skolens motedronning. )

Men så viser det seg at ikke nok med at denne jentungen har en usedvanlig stahet og stayerevne,  hun har også et imponerende sosialt mot. Snart torpederer hun hele den gjengse forestilling om å være populær. For hva er egentlig popularitet? ”Må man være ”bitch” mot alle andre enn ”vennene” sine for å bli populær?”

Ett av de rådene hun følger fra læreboka si er å sette seg sammen med stadig nye grupper i kantina under lunsjen. Noe som blir mottatt på så ymse vis, men hun lar seg ikke affisere. Hun klarer også det kunststykke å sabotere skikken med at jenter må vente på invitasjon for å gå på skoleballet.

Dette må vel kunne kalles en erkjennelsesroman. Vår heltinne går i hvert fall gjennom en modningsprossess og kommer fram til nye erkjennelser; ikke bare rundt det å være populær, men i det hele tatt hvordan vi bør omgåes hverandre. Hun blir den som alltid setter seg sammen med de som er utenfor.

Hun gjør stadig nye oppdagelser – med leseren som tilskuer - om hvordan det sosiale spillet i klassen fungerer, om hvor redde de ulike gruppene er for hverandre, om fordommer og stigmatisering. Og om viktigheten av å bli sett.

Noe annet som hever denne boka er at den er usedvanlig godt skrevet, dette er ei jente som virkelig kan ordlegge seg. I tillegg er den morsom, jeg tok meg i å le flere ganger. Også personene rundt henne er levende skildret. Foreldrene er kjærlige og forståelsesfulle, hun har også to yngre søsken hvorav den yngste har noen ”spesielle utfordringer”.

Man kan jo lure på om dette er ”fake”, finnes det virkelig en så spesiell jente i virkeligheten, men denne artikkelen i A-magasinet ( som forunderlig nok er lagt ut på nett) tyder på at så er tilfelle.

I det hele tatt er dette en bok helt utenom det vanlige, og det var derfor jeg bestemte meg for å ta meg tid til å blogge om den midt i julestria og annet fandenskap! Dette må da også være en glimrende bok å bruke som samtalebok på ungdomsskolen.

PS: mens den virkelige Julia Child skal ha nektet å møte sin beundrer, var forfatteren Betty Cornell svært positiv til van Wagenen.