torsdag, februar 27, 2014

Sjung om studentens lyckliga dag, låtom oss fröjdas i ungdomens vår...

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av debutanten Liv Marit Weberg er en ganske original bok om ei ung jente, nettopp ferdig med videregående og som flytter inn i en ”skoeske” av en studenthybel, for å studere ”et såkalt høgskolestudium i utviklingsstudier”. Men den faglige motivasjonen er moderat. Hun ”flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt.”

Ikke det beste utgangspunktet altså, noe vi fort får bekreftet. Jegpersonen faller ut fra dag en. Hun er handlingslammet og sosialt inkompetent. Hun må skrive lapper med spørsmål til bruk i sosiale sammenhenger, første utfordring er fadderuka som hun raskt flykter fra. Selvtilliten er på bunnivå. Foreldrene er oppgitte og egentlig ganske fjerne og uengasjerte.

Det ender med at hun sitter isolert på hybelen og bare følger med på det som skjer på gata utenfor vinduet. ”Jeg ser på reality-TV.”
”Jeg hører på masse, masse gode samtaler mellom mennesker. Jeg ler og griner om hverandre. Og jeg tenker sånn: Wow, shit, livet er så intenst, liksom. Man får høre mye deep shit her man sitter og følger med på folk. Mennesker er ålreite så lenge man har dem litt på avstand. ”.
I sin selvvalgte ensomhet utvikler hun en del skrudde tanker, som jo kunne ha gått riktig gæernt.

For å ha noe å leve av da utbetaling av studielånet stopper opp for sommeren, tar hun seg jobb på en veikro. Innehaveren er en underlig fyr, som egentlig ikke ønsker kunder og som gir blanke i hvordan hans nye medarbeider utfører jobben. ( Temmelig ubehjelpelig viser det seg.) Siden gjør eieren om businessen til skriveverksted. Hvor han får penga fra må gudene vite. Handlinga beveger seg i det hele tatt et godt stykke på utsida av virkeligheten, med all sannsynlighet tilsiktet. Derfor er det vel heller ingen grunn til å gjøre noe nummer at hovedpersonen blir blakk med en gang studielånet stopper opp, trass i at hun aldri går ut og knapt bruker penger til annet enn nudler og et forøvrig særdeles enkelt kosthold.

Men i motsetning av hva man kunne tro av ovenstående er ikke dette noen trist bok. Fortellerstemmen er riktignok resignert men her er mye svart humor. Og trass i en noe pessimistiske holdningen til livet har vår antiheltinne på sin måte guts.

Boka er en riktig artig kommentar til vår tids krav om å være vellykket; det å ha utallige venner og en innholdsrik CV. (Fankern så glad jeg er for at jeg fikk vokse opp på 60 – og 70 – tallet.)

Men det finnes håp. Fortellingen har – mot alle odds – en positiv slutt.

Språket er særdeles enkelt, men med snert. Bruken av overskrifter er også snedig. På den første sida i boka var det en ganske overdreven bruk av pronomenet ”man”, men det kan være tilsiktet.

For å pynte litt opp på bloggposten legger jeg ut et fotografi  stjælt fra nettet. Hvorfor jeg har valgt et fotografi av rotter skjønner dere når dere har lest boka.

PS: Dette er en så kalt young adult bok. Boka er lansert som ungdomsbok, men hovedpersonen er altså ferdig med videregående. Et annet eksempel er Charlotte Glaser Munchs bok Nødinngang. (Cappelen Damm 2011). Og Stein Erik Lundes utmerkede bok Et dårlig år (Gyldendal 2007). Samtidig finnes det utallige oppvekstromaner beregnet for voksne, (selv om bøkene også (kan) leses av ungdom), ett eksempel er jo Lars Saabye Christensens Beatles. Hva er det som gjør at noen av bøkene har merkelappen ungdomsbøker og noen altså voksenbøker? Ingen av de tre første bøkene jeg nevner kan vel sies å være direkte komplekse. Det skulle gå greit for en ikke helt trenet leser å komme igjennom disse. (De dekker også et behov for litteratur til ungdom i øvre tenårene som er ferdige med ungdomsbøkene men kanskje ikke helt klar for den mest avanserte voksenlitteratur, dette var et savn i begynnelsen av min bibliotekarkarriere.) I løpet av 80 – og 90-tallet kom det ut en bråte med ganske krevende ungdomsbøker, ( altså bøker som av forlagene hadde målgruppe ungdom); jeg nevner i fleng Peter Pohl, Aidan Chambers, Mats Wahl og Harald Rosenløv Eeg - med flere.

Plutselig begynte jeg å lure litt på hvor jeg vil hen med denne passusen, men tror i hvert fall at jeg overlater problemet hvordan definere en ungdomsbok, og hvor grensa til voksenbøker går til litteraturviterne.

PS 2: barnebokkritikk.no har anmeldt boka, og gjør et nummer av at hovedpersonen tar toget til Tromsø. Slik jeg oppfatter det tar hun bare toget fra foreldrene - som bor litt utenfor - inn til Oslo. Altså før turen til Tromsø. Riktig nok er boka ikke helt realistisk (slik jeg oppfatter den), men tross alt, da!

fredag, februar 21, 2014

Klara + Sofie = sant

I følge vaskeseddelen er ”Hvis du lyver” av Thomas Marco Blatt skrevet med en ”glassklar, poetisk stemme”. (Herregud hvor tar de det fra?) I hvert fall er dette en fin liten bok – godt over middels - om ei jente i førpubertet som prøver å finne ut av kjærligheten. Vi møter Klara, 12, som er bestevenn med Matias på samme alder. Han vil noe mer, kanskje mer på grunn av et sosialt press enn egentlig genuin forelskelse. Men Klara er forelsket i Sofie, som er to år eldre, og som nettopp har flyttet inn i blokka.
”Sofie veiver ikke med hendene eller tar seg til håret når hun snakker, sånn som jentene i Klaras klasse. Sofie sitter med beina i kors.”
Og dette er jo vanskelig å fortelle noen, enten det gjelder den utkårede selv eller andre i omgivelsene. Klare lever i trygge omgivelser i en trygg familie, men dette tør hun altså ikke snakke om med moren sin.
”Klara kjenner ingen jenter som er forelsket i jenter. Det går vel an, mamma? Klara ser opp på moren og spør i stedet: ”Hva er klokka?”.
På skolen blir det etter hvert ganske trøblete, men boka har en optimistisk slutt. Blant annet fordi Klara holder på sitt og ikke lar seg dupere. Forfatteren gir et fint portrett av en både tøff ( også fysisk, Klara er en habil både svømmer og fotballspiller) og sårbar 12-åring, i ferd med å forlate barndommen. Blant annet vil hun ikke lenger at moren skal lese høyt for henne på senga. Et sidetema i boka er at besteforeldrenes hund – som Klara er veldig glad i - er blitt så gammel og skrøpelig at den må avlives. Kanskje også dette er tatt med for å vise at Klara er i en overgangsperiode, på vei til et videre stadium i livet.

Forfatteren har tidligere gitt ut tre diktsamlinger, og mottatt Tarjei Vesaas debutantpris, så det er ikke noen hvemsomhelst vi har med å gjøre. Dette er forfatterens første barnebok. Man kan godt merke at boka er skrevet av en poet, uten at det går over i det affekterte - slik jeg har sett hos enkelte andre poeter som skriver for barn.

Homofile/ lesbiske barn i barnelitteraturen er - som kjent - en mangelvare. Eneste barneboka - altså i tillegg til de ”homoeventyrene” jeg blogget om for en stund siden - jeg kommer på i farta er "Hilsen en som elsker deg av Per Knutsen", hvor en 11 år gammel homofil gutt opptrer som biperson. I denne boka er homofilien mer ”tematisert” med hovedpersonens ( ei jente på samme alder som den omtalte gutten) noe eldre bror som forfatterens talerør. Knutsens bok fikk siden to oppfølgere, men her var det så vidt jeg husker fokus på det heterofile unge paret.

Her et foto tatt i nærmiljøet og som jeg synes passer fint inn. La oss håpe at kjærligheten fremdeles blomstrer mellom Mille + Bella.

PS: Til emneordet ”homselitteratur”:  Jeg veit ikke helt om dette kan kalles ”homselitteratur” men siden homofile og lesbiske er såpass underrepresentert i barne- og ungdomslitteraturen tar jeg det med. "Lesbisk litteratur" blir kanskje heller ikke helst korrekt, siden forfatteren er en mann.

tirsdag, februar 18, 2014

Og DERR kom katta ut av sekken!

Og da skjønner vel alle som har fulgt med på denne bloggen en stund at det er Nominasjoner til Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2013 det skal handle om.

Disse bøkene er nominert til Litteraturprisen:
  • Hyperpubertet av Vera Micaelsen
  • Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn
  • Brune av Håkon Øvreås

Av disse tre er bare Jung Tjønns av mine favoritter.

Ellers heiet jo jeg også på
  • Øynene på veien, hendene på rattet av Hans Petter Laberg og
  • Blå øger kan isje lyge av Hans Sande
  • Det blir pinlig uansett av Bjørn Sortland og Tyra Teodora Tronstad
  • Muligens også Stille, stille, stille av Synne Sun Løes
  • Fluesommer av Arne Svingen, den eneste barneboka på min liste
Så feil kan man altså ta.

Og debutanter da?
Jeg hadde ett forslag men den var ikke blant nominerte, som var:

  • Bian Shen av Torbjørn Øverland Amundsen
  • Odinsbarn av Siri Pettersen
  • Spranget av Heidi Sævareid
Den første av disse ga jeg opp, den andre sleit jeg meg igjennom, i hvert fall mesteparten ( alle denne bloggens lesere veit jo hva JEG synes om fantasy, men dette var jo av de bedre norske på en god stund, det skal da heller ikke så mye til) og Spranget er en helt OK ungdomsbok om hvordan en kristen sekt holder grepet om sine medlemmer, og om ei ung jentes kamp for å frigjøre seg. Heier på den.

Jeg burde kanskje ha uttalt meg om de andre prisene også, men synes det er vanskelig å velge den beste illustratøren. Av faktabøkene holder jeg en knapp på fjellreven.

Den tradisjonelle prisutdelinga er 6 mars i år, og da kan jeg jo allerede nå forberede forsamlinga på at dette blir uten meg. Derfor må den faste bloggposten med amatøraktige bilder om denne begivenheten utebli i år. Dette fordi vi skal ha et heldags strategiogplanleggingsogblablablamøte på jobben denne dagen. Så i år går jeg glipp av BÅDE talen til vår nye kulturminister og gratis børst. Og jeg som var SÅ spent på hvilke barnebøker hun leste for unga sine og hvor viktig hun synes det er med barnelitteratur og bla bla bla. Regner derimot med at hun kommer til å legge mindre vekt på kuttene i innkjøpsordninga, derav hele 18 prosent på sakprosa for barn.

Siden jeg også blir forhindret fra å fotografere vår nye kulturminister får vi nøye oss med dette fotografiet, tilfeldig valgt fra nettet. 

PS: Nei, det er ikke noe gæernt ned strategiogplanleggingsogblablablamøter. Det var bare timingen. 

søndag, februar 16, 2014

Tusser og troll

I den uendelige flommen av fantasylitteratur som skyller over vårt land ser det ut som at det blir mer og mer vanlig å trekke inn tradisjonelle norske eventyr- og sagnfigurer. Ikke noe gæernt med det! Jeg har jo nettopp blogget om to kvinnelige barne- og ungdomsbokdebutanter som har latt seg inspirere av huldre og det norrøne, og her kommer to mannlige forfattere som har fokusert på troll.

Bergtatt  av Martin Fyrileiv er første bok i serien ”Portvokteren” ( Eller var det omvendt? I hvert fall er dette første bok i en planlagt serie.) Vi starter i Lom, ei fjellbygd i øvre del av Gudbrandsdalen, men havner snart under jorda - gjennom en slags portal. Hovedpersonen er Einar, 12 år, mobbeoffer, og hvis far er geolog. Det er tydelig at faren har hemmeligheter for sønnen. Hva? Moren er på mystisk vis borte. Hvor og hvorfor? En lillebror på tre år har en mystisk sykdom. I nabolaget blir en gammel dame drept på bestialsk vis. Hvorfor? Vi kan jo også nevne Tuva, et par år eldre enn Einar, også en outsider, og som med all sannsynlighet også skal følge leseren videre.

Burde kanskje hatt med et bilde fra Lom, men legger heller ut et foto av Jutulporten i nabokommunen, Vågå, som også omtalt i boka.
Vi møter noen skikkelig fæle og ekle beist av noen troll som får Asbjørnsen og Moes til å fortone seg som reineste pusekatter i sammenlikning. (Og akkurat det ser ut til å være et typisk trekk ved den nye fantasylitteraturen, muligens inspirert av dataspill og orkene i filmatiseringene av Tolkiens bøker. Det kan bare ikke BLI skummelt nok!) Dessuten noen dverger, av den røffe typen – men – som det etter hvert vil framgå – er gode på bunnen.

Ellers kommer kjente elementer fra sjangeren på rekke og rad, som magiske nøkler, portaler og voktere, Skjebnens bok, krig mellom de gode og onde med stort mannefall på begge sider ( litt ala Tolkien altså), og jeg røper vel ikke for mye hvis jeg avslører at hovedpersonen heller ikke er noen hvem som helst. Vi får også vite hemmeligheten om den stakkars lillebroren til Einar, og akkurat det blir jo kanskje litt brutalt for en barnebok.

Idéen med å legge handlinga til et sted i Norge er god, innimellom er det ganske spennende, men det blir for mange språklige uregelmessigheter som burde vært luka ut.

Da har Alexander Løken en mer heldig hånd med det språklige i sin bok, Trollskallen. Denne boka er fra ”gamle dager”, nærmere bestemt Kristiania i 1887. Da jeg sjekket et par gatenavn som er omtalt i boka i Norsk Byleksikon, fant jeg ut at begge fantes på Vaterland i Oslo før saneringa på 60 – tallet. Det blir bekreftet i dette intervjuet , hvor forfatteren forteller at han har lest Sult av Hamsun, en bok som som kjent er fra det gamle Kristiania. Heller ikke overraskende har han latt seg inspirere av Hobbiten, Den tapte verden av AC Doyle, Donald Duck og nevøenes ekspedisjoner i ukjent terreng, og selvfølgelig Dickens London. (Litt rått parti å sammenlikne en debutant med Dickens univers, så det lar vi være.) Men idéen med å legge fortellinga til litt ”historisk” tid er god, og bidrar til å gi boka det lille ekstra.

Helten er Edvard Frost, 14 år, som Oliver Twist foreldreløs, ( eller i hvert fall er moren død, far litt mer usikkert) bor på guttehjem, og blir dratt med av en noe pussig men varmhjertet professor på en ekspedisjon oppover den mørke Østerdalen med Alvdal som endelig mål. I bagasjen har de blant annet med en magisk trollskalle. Målet er å finne troll, og oppdragsgiveren er en eksentrisk rikmann. Vi møter også bygdefolket, ikke alle like pålitelige og vennligsinnede, og dessuten ei mer enn normalt skogvant og dristig ung jente ved navn  Alma – merk dere etternavnet - Alvheim.

Bilde fra en togtur jeg selv tok oppover Østerdalen for noen år siden. Tåka ligger tykt over landskapet.

Det hele blir en strabasiøs og farefylt markatur, hvor hovedpersonen – slik man kan forvente av sjangeren – får rikelig anledning til å vise heltemot. Også i denne boka får vi møte både troll, og dessuten også vetter og huldre. Også denne boka får med all sannsynlighet en oppfølger eller to.

Boka er stinn av action og innimellom er det skikkelig spennende. En absolutt godkjent røverhistorie, dette. Men kanskje han kunne ha gjort enda litt mer ut av personskildringene.

Og - takk i betraktning det spesielle persongalleriet vi møter i disse bøkene, skulle man kunne ønsket at begge de omtalte forfatterne hadde benyttet anledningen til å ta i bruk litt mer humor.

Bilde av litt dumsnille troll fra den svenske illustratøren John Bauers eventyrverden.

Litt røffere troll illustrert av Theodor Kittelsen.

Til slutt nærbilde av norske troll the turistian way tatt i Narvesenkiosken ved Continental!

PS : Filmen som altså er basert på romanen Sult ble tatt opp blant annet på Vaterland i Oslo før store deler av denne bydelen ble sanert. De som vil se hvordan det en gang var kan se denne filmenklassikeren, som for eksempel ligger ute på YouTube akkurat nå!

fredag, februar 14, 2014

I anledning dagen

Man kan jo si hva man vil om høytidsdager importert fra USA og handelstandens salgsjippo etc etc, men ingen kan si at My Funny Valentine ikke er flott sang hvis den framføres på riktig måte.



Derfor fortsetter vi tradisjonen med å spille framføringer av denne klassikeren fra populærmusikken. I dag … eller rettere sagt i år - Radka Toneff!

fredag, februar 07, 2014

Vel blåst Bergen!

Og så har man vært på barne- og ungdomslitteraturkonferanse igjen. Like før man holdt på å gå inn i en dyp depresjon fordi det var hele tre år siden forrige og ingenting tydet på at det skulle bli flere konferanser i Stavanger slår jammenmeg bergenserne til!  Og da kan i hvert fall vi statsansatte fluksens hive oss over påmeldingsskjemaet og bestille flybilletter på SAS.no og bare glede oss. Verre er det jo med mange av våre kolleger i den kommunale sektoren, og hvis de er så heldige å i det hele tatt få komme gjennom nåløyet er det jo ikke en gang sikkert at de kan få være med på hele konferansen! Asså hør her: her leser folk på sin fritid barne- og ungdomsbøker opp og i mente for å drive med litteraturformidling for de søte små, og så skal man ikke en gang få komme seg på en skarve barne- og ungdomsbokkonferanse når det endelig blir arrangert noen!

Men fortvil ikke kjære søstre og brødre i lauget: tro det eller ei så har også rogalendingene våknet fra dvalen og bebudet at det blir konferanse igjen i Stavanger om temmelig nøyaktig ett år! Så: bedre lykke neste gang. Kanskje en gang før du går av med pensjon er det din tur! Jeg skal ikke her og nå spekulere i om det i et lite land som Norge, og tatt i betraktning hvor relativt smalt barne- og ungdomslitteraturfaget er og kommuneøkonomien er jo allerede nevnt etc etc ER så smart med ÅRLIGE konferanser, men kanskje annethvert år og vekselvis Rogaland og Bergen kunne ha vært en god modell.

Mens konferansene i Stavanger har vært nordiske ( med noen ganger enkelte utenomnordiske innslag) var Se og Les heilnorsk.

Som vanlig kommer her noen korte glimt fra konferansen, highlightsene kan man kanskje si (sett fra min synsvinkel, men akkurat det sier seg vel selv).

Vi kunne jo heller ikke denne gangen unngå en gubbe... unnskyld ...  en kjerringåpning,  for anledningen ved ordfører Trude Drevland (H), og alle som har fulgt litte grann med på denne bloggen veit jo hva jeg mener om ordføreråpninger, men Drevland tok forsamlingen ( inkludert undertegnede) med storm. Hun ironiserte over bergenspatriotismen ( så er hun da også nordlending) og snakket så varmt om konferansens innhold og viktigheten av litteratur for barn, at man nesten kunne tro at hun mente det. Det trekker jo heller ikke ned at dama har gått sterkt ut mot sitt eget parti og  reservasjonsretten.

Trude Drevland på talerstolen.  Siden vi kom akkurat like før konferansestart ble fotografen sittende helt bak i salen, så da ble det som det ble.

Så er det Bjørn Sortland og Marit Eikemos tur til å fortelle den lydhøre forsamlingen om sin barndoms lesning. Ingen hadde vokst opp i spesielt velutstyrte hjem hva bokhyller angår, og dermed ble det nok en gang bevist at oppvekst blant bøker ikke er nødvendig verken for å bli gode lesere eller forfattere.

Programmet hadde mange høydepunkter,  jeg var faktisk ikke misfornøyd med et eneste innslag, og at Boel Christensen Scheels foredrag om barnelitteratur og samtidskunst gikk fullstendig over hodet på undertegnede kan jo strengt tatt ikke hun bebreides for. (Om jeg kan bruke som unnskyldning at jeg måtte stå opp før fanden fikk på sine sko er vel heller tvilsomt.)


Da fikk jeg atskillig mer ut av  Hilde Kramers innlegg "Bildebokpoetikk - illustratørens blikk, panikk og metodikk", med spesiell vekt på boka Oi-oi! med handling fra favelaen i Brasil,  som hun har laget i samarbeid med Bjørn Sortland. En fin seanse!


Kåre Kverndokken snakket ( som det forhåpentlig framgår av fotografiet) engasjert om gutters lesehistorier. At han gikk hardt ut mot skolens leseaksjoner som vektlegger kvantitet ( antall leste bøker) foran det kvalitative var jo manna for mine ører. Det BURDE være unødvendig å si, men at lærere ikke kan  skape en lesemotivasjon som ikke allerede er tilstede hos ungene kan tydeligvis ikke gjentas nok.


Dag to åpnet med en fin og meditativ seanse med Stian Hole og Synne Lea som har laget billedboka Nattevakt sammen. Å la publikum få ta del i mailkorrespondansen de hadde i forbindelse med samarbeidet om boka var en glimrende idé!

Et annet høydepunkt ble  Atle Knutsen som fortalte om hvordan det var å lage TV-serien basert på boka på Vaffelhjarte av Maria Parr.  Man kan vel trygt si at intet øye var tørt.

Regissør og forfatterinnen herself.



Og her et foto av møtet mellom  forfatteren Alf Kjetil Walgermo og to av hans oversettere, hvorav den ene har oversatt Mitt bankande hjarte til fransk og den andre til tysk. (Som det skulle framgå av de siste bildene klarte  bloggeren etter hvert å  kapre seg en bedre plass i salen.)

Vi kan jo også ta med et fotografi av den franske oversetteren som leser sin egen oversettelse ( ja hvems ellers liksom). Legg merke til hvordan forfatteren selv følger andektig med.

Konferansens siste dag var viet fagboka for barn. Flere la vekt på den muligheten barneboka gir forfatteren til å til å leke seg med faget.

Den produktive forfatteren Bjørn Arild Ersland, som blant annet har skrevet den sjarmerende boka om Kjell Otto og fyret. Han fremhevet blant annet den triste ( og omdebatterte) boka Det første barnet på månen, som han mente var en vesentlig del av forfatterskapet.


Et annet høydepunkt var Bjørn Ousland som snakket om  å illustrere fagbøker. (Som vel de fleste vet har han blant annet illustrert Jon Ewos bøker. ) Han fortalte blant annet om hvor krevende det er å illustrere faktabøker med krav om at alt må være mest mulig korrekt. Unødvendig å si for dem som kjenner illustrasjonene hans, men å få inn litt humor i bildene er også noe han legger vekt på.

Og ellers?

  • Som seg hør og bør på slike konferanser må deltakerne lide valgets kvaler mellom de parallelle innslagene, men slik er det jo alltid. Det ser derimot ut som at tida med endeløs løping og søking etter møterom er forbi. Med 15 minutters pause mellom hvert innslag ble stressfaktoren betydelig redusert. 
  • De lengste innslagene var på 45 minutter men som regel varte programinnslagene i 30. Det kan være i korteste laget. Når aktørene endelig er kommet i gang og det begynner å svinge er hele greia slutt, liksom.
  • Men lengre programinnslag vil jo da gå utover antall programposter, i hvert fall når programmet ikke starter før kl 09.30. Og det er jo greit å ta høyde for alle som reiser grytidlig med fly fra Oslo i stedet for å belaste budsjettet med enda en hotellovernatting ( slik som undertegnede pliktskyldig som hun er), men hver dag?
  • KUNNE man holdt på en time til? Eller fryktet arrangørene at deltakernes iver etter å kaste seg ut i bylivets gleder da ville ta overhånd, og ødelegge konsentrasjonen?
  • Er debatt og spørsmål fra salen helt ute?
  • Det var ellers en glimrende idé å ha den sosiale festaftenen på Bergen Offentlige Bibliotek. Dessverre glemte jeg å ta bilder, men tapasen var god, biblioteket var flott og programmet prima. Og rødvinen var billig. Atmosfæren var uformell, vi slapp unna den sedvanlige stolleken med påfølgende lange og trøttende bordsettinger.
Og det kulinariske?

Ingenting å klage på. Glemte å fotografere godsakene, men pausebufeen hadde alt. Sunn frukt, andre sunne godsaker og flust med de helt usunne. Mmmm...

Unge NLB som tester Bergenske skillingsboller. Fotograf: Anne-Kristin Lande
Og et av de få konferansehotell som tilbyr BÅDE bacon og speilegg til frokost. Det pleier å borge for god kvalitet for resten av frokosten også. Kanskje like greit at konferansen var over kl 13.30 tredje dag. (Riktig nok med påfølgende lunsj) .

Og alle var der, da bortsett fra de tidligere nevnte ulykksalige som ikke fikk lov til å reise på konferanse denne gangen heller.

Forsøstringsselfie med intet mindre enn fire deltakare ( og gjett hvem som er fotografen) mellom Unge NLB og representanter fra Unge Deichman. (Helle Thorning-Schmidt kan bare gå og legge seg!) Kan jo legge til at det er et helvete å fotografere fire damer helt til alle blir fornøyd. 


2 mannsselfie sammen med vår alles Thomas Brevik.
 Men nå får det holde med selvopptatte selfies.
Portrett av en av landets få barne- og ungdomslitteraturbloggere, Synne, som endelig også kom seg på barne- og ungdomslitteraturkonferanse. (Hadde forundra meg om det ikke  kommer en reportasje på hennes blogg også!)

Denne glade gjengen har derimot klippekort på konferanser, fra venstre rådgiver på Skedsmo bibliotek, og to representanter fra Buskerud. Kan legge til at de gjorde det skarpt på qvisen på Litteraturhuset i Bergen, og slo biblioteklag både fra Akershus og ett sted til som jeg ærlig talt ikke husker.

Og for at ikke Anne-Kristin skal føle seg tilsidesatt bør jeg vel ta med det eneste bildet jeg tok av henne på konferansen. ( Selfie eller ikke.) Helt til venstre nok en gang et bilde av den eminente illustratøren Bjørn Ousland. 



Kanskje jeg også SKULLE ta med et myldrebilde så kan jo en hver lete etter eventuelle kjente!(Klikk på bildet så blir det større!)



Til slutt et fotografi av programkommiteen som mottok en mer enn velfortjent applaus. Helt til høyre The Leader of the Pack og biblioteksjef, vår alles Leikny Haga Indergaard. Uten henne hadde denne barne- og ungdomslitteraturkonferansen neppe blitt noe av. Hun var også med på å dra i gang den første i Stavanger en gang i en stadig fjernere fortid. Takk og takk alle som en!

Og så sees vi altså i Stavanger til neste år, dessverre i noens tilfeller under forutsetning at kommuneøkonomien tillater det. Eller la oss heller si: hvis sjefen din skjønner at du fortjener det.

EDIT 11 februar: og så har endelig Synne også fått somla seg til  skrive et blogginnlegg!

søndag, februar 02, 2014

Stranger in Paradise

Og då skjønar vel alle ... eller kanskje ikkje – men korleis no alt er, så har eg endeleg fått lese den tredje og (mogleg) siste boka i serien om Vaskehjelpa. Og då er det Ei beine att av Arnt Birkedal vi skal snakke om.

Sidan sist har Vaskehjelpa kome på Pleieheimen, av di ho har vorte noko tutlete. Og sidan går vegen til himmels – og då vert ho heilt klar att. Der fer ho rundt som ein annan Dante Alighieri, og møter mellom anna
  • Bokbussbibliotekaren,
  • vekas forfattar, som tilfeldigvis er P. Chr. Asbjørnsen
  • Han Gud sjølvsagt,
  • Sigvart Dagsland (!)
  • ein gjeng heidelbergensarar
  • Arnardo,
  • dei vekksprungne fedrane, som har grunnlagt ein fristad og ein festningsby, kor dei gøymer seg for
  • Tore på Sporet og folk med ryggsekkar med NRK-logo på, som jaktar på ”far til far til far til far til einkvan att”,
  • Den heilage Anden (DHA)
  • Anders Vassbotn (Veit de ikkje kven han er? Skjerp dykk!),
  • tvillingsjeler
  • Moses
  • smørsongarar
  • Homsen Malvin, som vi kjenner frå dei to fyrste bøkene dukkar og opp
  • og venen hans.
  • Og sjølvsagt englar, men ikkje akkurat dei heilt vanlege ”glansbileteenglane” då.
  • Med fleire.

Boka er velskriven, som vanleg full av herlege anakronismar, kreative ordspring, digresjonar og litterære referansar ( til Lewis Carrol til dømes) og elles stor poesi.
Eg lyt vel og nemne at boka ikkje berre handlar om døden men og om kjærleik.

I 1953 spela Tony Bennett inn songen Stranger in paradise. Berre nokre veker seinare var det Tony Martin sin tur. Men ikkje berre dei, Bing Crosby og Eddie Calvert hadde og hittar med den same låten. (Alt dette kan de lese om på s 72 i boka, berre at der står det at Tony Bennett hadde ein hit med songen i 1955. Wikipedia meiner altså noko anna, men det same kan det no og vere.) Og jammen har ikkje han Engelbert Humperdinck og spela ho inn. Og sjølvaste The Supremes! Med fleire.



Men så fann eg ei riktig stilig innspeling av Heddy Lamarr. Og då kan vi jo nytte høvet til å få denne ein gong så store og - allsidige - artisten fram frå gløymsla.

Men no gjorde eg jo eit skikkelig krumspring bort frå sjølve boka. Birkedal er ein eigen sjanger, heilt for seg sjølv. Det er synd at ikkje desse bøkene har fått den merksemda dei fortener, kan det vere av di dei vert for vanskelege å putte i nokon bås? Forlaget kallar denne serien for ungdomsbøker, men det kan kanskje by på visse utfordringar å selje serien inn hjå ungdomsgruppa. Men no har i kvert fall eg gjort mitt for å få bøkene fram i ljoset!

Det er sikkert fleire enn meg som slit med den eine middelmåtige barne- og ungdomsboka etter den andre. Berre unn deg desse perlene av nokre bøker! Av di du fortener det!