Huldre og haleløse

Hulder av Tonje Tornes er første bind i en planlagt serie på 3 bøker. Serien heter Kire. Det starter riktig så spennende, mor og sønn, Erik, som går i tiende klasse hvis jeg ikke husker helt feil, er på fjelltur og så dukker en hulder av det skikkelig skumle slaget - skal det vise seg - opp fra myra. Hun har en sterk tiltrekningskraft på sønnen. Moren prøver å forsvare sønnen, det ender katastrofalt, men det skal vi kanskje ikke røpe.

Ett år går, far og sønn har flyttet til et mindre sted, Sirdal, og moren er innlagt på psykiatrisk sykehus og er helt i sin egen verden.

Som moren har Eirik også spesielle evner og har alltid gått mye for seg selv. På dette lille stedet møter han flere personer som er noe utenom det vanlige;

• to tvillingsøsken, Tore og Trine, som har telepatiske evner. Inn på arenaen kommer også
• en engelsk trollmann.
• En sentral person i handlinga er Flora, nok en hulder, faktisk datter til førstnevnte men i motsetning til moren snill. Og svært vakker, med ”hofter som seilte fra side til side” og med sterk erotisk dragning på de to gutta, noe som holder på å gå riktig gæernt. Hun snakker et slags huldrespråk som blir litt oppkonstruert på denne leseren. (Mens Dagbladet derimot mener at språket hennes er ”fantastisk, gammemodig og oppstyltet”. ) Jeg får også litt problemer med et skogvesen med slike kunnskaper om magi og svartebøker (!) Huldra blir nærmest en del av gjengen, hun blir overtydelig og uten magi. Kan jo også ta med
• Lena som er innlagt på samme sykehus som moren, også hun med overnaturlige evner.

Regner med at vi skal følge denne gjengen i de to resterende bindene.

Forfatteren mixer fritt fra flere fantasyuniverser; sjamaner, demoner, de fire elementene ild, jord, luft og vann, og til og med Avalon fra Artussagnene blir trukket inn. Dessverre briljerer ikke forfatteren språklig, og replikkene blir litt stive. Det krever også litt å la en hulder plutselig forvandles til en nøkk, en annen norsk sagnfigur altså, slik at dette blir troverdig. Som jeg pleier å si; boka kunne hatt godt av noen runder til.

Dette er et fotografi fra huldrenes rette element, nemlig ei myr, denne gangen uten huldre. Det er i all beskjedenhet tatt av bloggeren sjæl!

 Da er det mer svung over Odinsbarn av Siri Pettersen, også denne første bok i en planlagt triologi, og som allerede har høstet strålende ovasjoner. Sentrale personer i handlinga er:

• Hirka, 15 år... unnskyld vintre... i begynnelsen av boka, i motsetning til omgivelsene er hun født uten hale, en skjebne, dessuten har hun ikke ”evnen”, men vi skjønner under lesingas gang at det likevel ikke er noen hvemsomhelst vi har å gjøre med, hva er det egentlig med henne?
• Fosterfaren, urtekyndig,
• Rime, av høy ætt, forutbestemt til å bli medlem av Rådet, men bestemmer seg for å bli soldat, dette til den mektige bestemorens vrede,
• Urd, som ikke er helt god, arver en plass i Rådet, hvorfor hater han Hirka?,
• Ramoja, sjef over ravnene,
• Med flere
• Og diverse ravner, blant annet Kuro, som legger sin elsk på Hirka. 

Mens Tornes holder seg i vår tid, er vi nå tilbake i fantasytida, som vel kan sammenliknes med middelalder. Dette er temmelig høyttravende og melodramatiske greier, og da bør jeg vel ile til å si – for eventuelt nye lesere av denne bloggen som må ha kommet til - at fantasy ikke er min favorittsjanger. Men - boka er handlingsmettet og full av cliffhangere, og fortellinga er gjennomarbeidet. En skikkelig pageturner med andre ord. De mer inngående personbeskrivelser mangler, men persongalleriet er variert, og universet som skapes troverdig innafor fantasybokas rammer. Derimot hadde det kanskje ikke gjort noe om boka hadde hatt litt mer humor. Jeg får – siden jeg jo delvis er i bransjen – problemer med at det er ”De blinde” som er trusselbildet i fortellingen.

Jeg kan vel for syns skyld nevne at jeg "bare" har lest ca 400 sider av 613 (!) av ”Odinsbarn”,  mens jeg har lest hele ”Hulder”.

Og siden vi nå er inne på fantasysjangeren, kan jeg jo til slutt nevne at jeg også har lest mesteparten av en oversatt fantasymurstein, nemlig Drømmegjengeren av Samantha Shannon, også hun en romandebutant. Dette skal også være første bok i en serie; The Bone Season. (Hvorfor ikke serietittelen er oversatt til norsk vites ikke.) Dette var en fantasybok noe mer etter min smak. Jeg fikk litt sansen for den rølpete og beintøffe hovedpersonen, den 19 år gamle Paige Mahoney som jobber i den kriminelle underverdenen i London anno langtuteiframtida, før hun på grunn av – jada jada - spesielle evner kidnappes til en slags underverden i Oxford.

Her er det et sinnrikt sammensurium av seere, sannsiere, medier og gud veit hva, faktisk er det så intrikat at forfatteren har funnet det nødvendig å sette opp et skjema over hele sulamitten. Men med en god del mer humor enn de ovenstående, da av det svarte slaget.

PS: Både Pettersen og Tornes har fått publisert ting fra før, derfor kan de ikke kalles debutanter.