lørdag, juni 16, 2012

A hard rain is gonna fall

Den grønne sirkelen av den svenske forfatteren Stefan Casta handler om fire ungdommer som til sammen danner en organisasjon med samme navn som tittelen på boka. Det er den ene av de to jentene som forteller. Alle fire går på en kulturskole. De klimatiske forholdene er ekstreme, til og med den værsituasjonen vi har i Oslo akkurat nå blir jo som bagateller å regne. Språket river, forfatteren har godt grep på personskildringene og leseren blir dratt inn i handlinga med en gang. Så inntreffer den store naturkatastrofen, ungdommene blir tatt av en flom og off we go. I tillegg er det tidshopp og tidsforskyvninger over en lav sko. Dette får meg til å tenke på den siste scenen i Planet of the apes fra 1968 hvor helten til sin fortvilelse oppdager Frihetsgudinnen i et fordums New York som nå er i ruiner. (Akkurat den scenen er det jo siden laget noen artige parodier på, for eksempel denne. Andre kan dere lete fram til selv! )

Sorry for den digresjonen. Tilbake til boka. Det er litt uklart hva som er virkelig og hva som foregår i fortellerens hode. Muligens et bevisst grep fra forfatterens side. I starten av boka er et dikt av Gunnar Ekelöf som KAN gi en slags forklaring på forfatterens intensjoner. Og jammen har ikke boka referanser til Det hemliga sällskapet av Claes Hylinger også!

Noen ganger er det krevende å henge med, og jeg er neimen ikke så sikker på om alt går opp når boka er slutt. Jeg synes også at forfatteren i enkelte tilfeller kan gi leseren visse forventninger som ikke blir fulgt opp. Bør vel legge til at denne boka fikk Barnens romanpris i 2011. Litt overraskende siden juryen består av barn mellom 10 og 13 år. Svenske barn må intellektuelt befinne seg i en helt annen divisjon enn norske.

På sitt beste er boka gripende, trist, besettende, og innimellom skikkelig spennende. Og selvfølgelig gir den assosiasjoner til Veien av Cormac McCarthy (som burde være obligatorisk lesning og et slags standardverk for alle barne- og ungdomsbibliotekarer som (må) lese(r) apokalypser.) Boka er heller ikke uten humor, mest av det barske slaget.

På norsk er det tidligere kommet ut noen fine naturbøker for barn av denne forfatteren, mens Den Grønne sirkelen boka er den første av ungdomsbøkene som er oversatt til norsk. På en barne- og ungdomsbokkonferanse i Stavanger for noen år siden snakket forfatteren om sin ”kärlek till naturen” og dette gjennomsyres også Den grønne sirkelen av. Eller kanskje mer nøyaktig engstelse for at den skal bli ødelagt. Med andre ord: boka har også et sterkt budskap om å bevare miljøet.

Mulig jeg har vært inne på det før, men skal all denne dystopiske apokalyptikseellerhvafankerndetnåkalles dommedagslitteraturen som formelig flommer over de stakkars kidsa ingen ende ta! Jeg hadde jo visse innvendinger mot Simon Strangers siste bok, men pokker heller, her er i hvert fall et forsøk på å fortelle ungdommen at noe faktisk KAN (og bør) gjøres, om det er aldri så håpløst. Nei, da var det enklere føritidadajegvarung slik Afzelius synger om her.

Midt på 80 – tallet hadde et svensk forlag en barne- og ungdomsbokkonkurranse som gikk ut på å skrive bøker med humor og livsmot. Kanskje en idé til gjentakelse, eller er det jeg som begynner å bli håpløst gammeldags.

Skal jeg gidde å mase om det der med å oversette fra svensk enda en gang? Jeg har jo allerede gjort litt spetakkel med det der med manchesterjakka. Når svenskene sier ”kanon” (s 205) ( altså for noe som er bra/ kult etc) er dette litt slangpreget svensk, men ordet er vel i hvert fall foreløpig ikke like naturlig i norsk dagligtale. Det samme kan man si om det svenske ordet ”trakten” , selv om man på norsk kan si ”på de trakter” er nok ”stedet” å foretrekke. Og når kroppen til Dinah ”skaker” på side 353 klinger det heller ikke helt godt i mine norske ører. Til gjengjeld er den norske TITTELEN i samsvar med den svenske denne gangen.

Til slutt litt passende musikk, for å fyre opp under det dystre temaet i boka.

Bør kanskje helt til slutt si at Castas bok - som de fleste undergangsbøker - avsluttes med et forsiktig håp.

Ingen kommentarer: