Älä käy yöhön yksin et tiedä mihin siellä törmäät et tiedä kenen saaliiksi jäät

(Gå inte ensam ut i natten
du vet aldrig vad du möter
du vet aldrig vems byte du blir)

Handlinga er, nær sagt som vanlig hos denne forfatteren, fra Helsingfors, og denne gangen med hovedvekt på 60 åra og fram til tida rundt årtusenskiftet. Det slår meg at finsk og norsk ungdom som vokste opp på 60 – tallet har mye til felles både når det gjelder musikkpreferanser og politisk oppvåkning.

Temaet er vennskap, hvor vanskelig det er å ta vare på hverandre, kjærlighet – og altså musikken. Fortellerstemmen er den allvitende, etter hvert oppfatter vi at boka er skrevet i første person ( jegforteller altså) men i starten er fortellerens nærvær høyst varierende.
”Det är dags att låta historien vandra för sig själv en tid, utan att jag är där och stör.” 49

Først stusset jeg over at en jegforteller kunne ha oversikt over såpass mange detaljer om andre personer enn seg selv men skjønte mer etter hvert. Boka slutter med at ... nei det kan jeg jo IKKE røpe, men det må nok en såpass god forfatter ( som Westö) til for at den skal virke troverdig på leseren.
Noen ganger virker fortellingen så "autentisk" at jeg måtte ta meg i å minne meg selv på at dette bare er fiksjon. (Men måtte jo sjekke både YouTube og wikipedia). I hvert fall tre historiske personer er med, Uhro Kekkonen, den franske skuespilleren Françoise Dorléac og Jimi Hendrix.

Boka er på noe over 556 sider (i tillegg forfatterens etterord) og man kan jo spørre seg om den ikke noen ganger blir litt i lengste laget. Innimellom var det nok noen longører og noe kunne vel med fordel ha vært strøket.

Til sammenlikning kan man jo bare nevne at

• Ulysses av James Joyce (Bokklubben 1996) er på 654 sider
• Vår felles venn av Charles Dickens (Aschehoug 2001) på 883 sider
• Krig og fred er på 687 sider. (Solum 2008) Og da snakker vi om første bindet.
• Brødrene Karamasov av en viss annen stor russer (Bokklubben 2003) på 792 sider, og
• denne lista kan jo bare utvides i det uendelige.
• Kan kanskje ta med at Beatles av Lars Saabye Christensen er på 573 sider. (Cappelen 2008 – utgaven. Og joa, det finnes likheter mellom denne og Westös bok, både når det gjelder hovedpersonenes nære forhold til populærmusikk og andre ting, men nå begynner jeg å bli mektig lei av denne stadige sammenlikninga med Saabye Christensens bok!)

Tilbake til Helsingfors. I fokus er vennene Jouni, Ariel og Adriana som danner en folkesanggruppe i på 60 tallet. Det er altså Ariel som lager sangen ” Älä käy yöhön yksin”. Den delen som omhandler deres historie er den mest intense i boka. Forfatteren skriver med innlevelse om de tre svært forskjellige personene og deres ( meget spesielle) skjebner. Vi kommer usedvanlig nært inn på dem, og det er mange gode observasjoner.

Mens Saabye Christensen i sin bok konsentrerer seg om en viss kvartett fra Liverpool handler det i Westös bok om finsk populærmusikk, men til min store irritasjon ser det ut som at de gruppene som er nevnt i boka er fiktive. I stedet KUNNE vi jo kanskje spille noe av Jimi Hendrix som også i virkeligheten spilte på Kulturhuset i Helsingfors i 1967. (Jeg opplevde også denne artisten første gang i 1967 – riktig nok ikke live, men på TV- og som hos Ariel gjorde dette et uutslettelig inntrykk. At det var mulig å spille slik!)

Eller forresten, la oss heller sjekke litt ut på Youtube etter finsk popmusikk fra denne tida. Og her finner vi faktisk en del snadder! Bare hør her:
The Beherits, Jouko ja Kosti, Paroni Paakkunainen og til slutt Ernos som ser ut til å være still going strong. Sterke saker alt sammen!

(Kan jo bare istemme med den lilla snälla killen ”kervankahu” som har lagt ut den siste:

”åt helvete med alla copyright sakerna;P frågade ingen tillståndet för at använda alla dom canonsnygga bildarna jag hittade från internet..eller ernos låterna heller...men många tackars till alla dej canonsnygga personer som tagit dom..och ernos också för utroliga bra musiikken! hoppas att du vill inte bli arg till mej...eftersom jag är bara en liten snälla kille!")

Regner med at de fleste nå har fått med seg at det er Gå inte ensam ut i natten av Kjell Westö jeg snakker om. Dette skal være den siste boka i en kvartett om Helsingfors under nittenhundretallet.

PS: etter at jeg hadde lest ut denne boka begynte jeg på den siste boka av Tove Nilsen, også en oppvekstroman fra 60 - tallet, men denne gangen fra Bøler. Jeg ga opp etter halve boka, enten fordi den falt igjennom sammenliknet med Westös monumentale roman eller var det rett og slett fordi jeg hadde pådratt meg et virus som slo meg litt ut og ga meg mindre motstandskraft mot litteraturdjevelen som innimellom kommer og kødder det til?

Ny rapport fra facebookland

I det siste har jeg deltatt i et par demoer, eller demonstrasjon som det het i the good old days. Den første demoen fikk jeg vite om via facebook. Antakelig fordi en eller annen hadde ”invitert” meg. Budskapet ble sendt fra person til person som ild i tørt gress for å si det med en klisjé. (Ild i cyperspace?). Så kan man enten trykke på knappen for ”deltar”, ”deltar ikke” eller ”kanskje”. (Dette for dem av mine lesere som ikke kjenner til facebook, slik tilfelle var med meg helt til ... ja når det nå var igjen.) Sted og tidspunkt for den andre demonstrasjonen måtte jeg google meg fram til selv, siden den ble litt unøyaktig omtalt i morgenavisene. Da kom jeg til slutt også fram til en facebookside.

Den første demoen samlet flere tusen foran justisdepartementet, og det den samme dagen som Maria Amelie ble arrestert! Min første tanke var at jammen er facebook effektivt som mobilisering. (Facebook ble også brukt for å mobilisere til en demonstrasjon mot en viss Fritt ord-utdeling for noen år siden. Den gangen ble det gjort et poeng av akkurat dette i pressa, antakelig fordi facebook ennå ikke var allemannseie. Det ble forresten en særdeles vellykka moblisering! )

Ja, HVORDAN klarte vi egentlig å finne fram til alle demonstrasjonene i de glade 70 åra? Det gikk jo knapt en uke uten at det var en eller annen demo den gangen. Og da var det alltid to tog å velge mellom, alt etter hvor man definerte seg på den norske venstresida.

Ikke fantes facebook, ikke twitter, ikke en gang internett! Og mobil... ja alt det her veit dere jo! Og de fleste på min alder hadde i hvert fall ikke råd til fasttelefon! Men likevel har det aldri deltatt så mange i demonstrasjoner som den gangen! Hvordan KUNNE dette være mulig?

• Røyksignaler? Niks. Herregud, tross alt, da!
• Tankeoverføring?
• En felles kollektiv ånd?
• Annonser i avisa? Når jeg roter skikkelig i underbevisstheten: det hendte vel at demonstrasjonene ble annonsert, men da måtte man jo liksom sjekke i avisa. ”Er det noen demonstrasjoner i dag”, liksom. ”Lenge siden sist nå. Kunne vært fint å lufte seg litt.”
• Løpesedler? Ja, dette var løpesedlenes tidsalder. Noen sto ved stensilmaskinene og sveiva for livet eller lurte seg til å ta kopier på jobben. Og vi som gikk på høyskoler, universiteter og andre steder lå jo godt an der. Det var alltid en stand. For ikke å snakke om
• alle veggavisene!
• Ellers var det vel munn til munn metoden. Man rett og slett snakket mer sammen i det virkelige livet den gangen.
• Og så var jo ”alle” aktive innen ett eller annen innen politikken, motkulturen eller kvinnebevegelsen. Tror ærlig tal ikke at en eneste demonstrasjon gikk meg hus forbi.

På facebook får man full oversikt over hvem som deltar, hvem som ikke deltar og hvem om fremdeles er i tenkeboksen. ( Så fremt folk gidder å trykke på knappen, da. Hvis man synes at alle MÅ vite hvor man er til enhver tid.) I 70 – åra klarte vi oss fint uten å ha kontroll over alt mulig. Kanskje vi avtalte noe på forhånd, ellers møtte vi bare opp HELT på lykke og fromme. Noen ganger traff vi kjente, andre ganger ikke. Og uansett var alle enige i at det hadde vært en vellykka demonstrasjon! Og så gikk vi kanskje ut og tok en øl etterpå, og det gjør man vel sikkert fremdeles. Forskjellen er at vi den gangen ikke hadde noen Iphone å ta bilder med som vi siden publiserte på facebook.

Tilbake til krigen - igjen

Boka heter Alle vil til himmelen av den belgiske forfatteren Els Beerten og handlinga er fra Flandern under andre verdenskrig med avstikkere blant annet til Østfronten. Boka viser oss

• krigens grusomheter, og
• hvor lett det er å velge feil side. Boka kan minne litt om Under en hårdere himmel av Jens Bjørneboe som også handler om noen ungdommer som – med de beste intensjoner – havner på den gale siden og de konsekvenser dette får etterpå.
• Dette er også en moralsk fortelling, noen av personene stilles overfor dilemmaer som vil få store konsekvenser både for dem selv og andre som står dem nær.
• Boka handler også om vennskap, kjærlighet og
• musikk. Musikk spiller en ganske stor rolle i boka.

Fire ungdommer, søsknene Renée, Remi og Jef og dennes kamerat (her bør jeg vel ikke røpe navnet for da kan jeg avsløre et lite spenningsmoment) veksler mellom å fortelle. Handlinga går litt fram og tilbake i tid så man bør ha tunga rett i munnen. Boka er laaaang, 541 sider, og den stadige vekslinga fra de forskjellige personers synsvinkel kan kanskje minne litt om såpeserienes fortellerform. Men der slutter jo også alle likheter.

Dette er en god bok, personene er troverdige og får leserens sympati.

En litt pussig ting; ser at Cappelen Damm opererer både med en voksenutgave (!) og ungdomsutgave(!). Sidetallet er det samme i begge utgavene, det eneste som ser ut til å skille er omslaget, uten at jeg kan se at det ene er mer voksent og / eller ungdommelig enn det andre. Jeg har før vært inne på problemet med å definere forskjellen på ungdomsboka og voksenboka men synes vel egentlig at dette heller over til å være en ungdomsbok siden lite blir overlatt til leseren, uten at jeg med det vil påstå at boka er direkte overtydelig. Språkmessig er også boka særdeles enkel.

Hvert fall i ungdomsutgaven er det forresten noen dumme trykkfeil, på 207: kJeft 210: sJefene.
Dette er ellers den andre boka av forfatteren på norsk, den forrige kom ut i 1991 og var en småbarnsbok. Hun har skrevet en bråte med bøker mellom disse, Alle vil til himmelen (Allemaal willen we de hemel) kom ut i 2008 og har fått flere priser. Hvis Cappelen Damm har tenkt å satse på denne forfatteren ønsker jeg henne med glede velkommen tilbake til den norske bokheimen!

Wish you were here

ABM er avviklet. Hele folkebiblioteksektoren er overført til NB (!) og Ønskebok er trua med nedleggelse. (Rekk opp hånda alle som blei overraska!) Dette har forårsaket en heftig debatt på Biblioteknorge; bibliotekarens postliste. For en gangs skyld har jeg lest hvert eneste innlegg. Ingen nevnt ingen glemt.

Ønskebok ble åpnet i september 2007 etter nesten to år med intens jobbing og kursing av bibliotekarer som skrev omtaler og la inn bøker. Det var Eva Haga Rogneflåten som dro dette i gang inspirert av det engelske whichbook. Whichbook er retta mot barn mens den norske varianten retter seg mot ungdom. Det er både ungdomsbøker og voksenbøker i basen, og utvalget er bredt; fra Muffebøkene av Arne Garvang til Eldreomsorgen i Kågedalen.

Etter de siste dagers debatt på postlista kan det kanskje være lurt å presisere;

• Ønskebok er IKKE beregna for søking etter konkrete titler eller emner.

• Bokelskere.no kan IKKE erstatte Ønskebok. Det dreier seg faktisk om to forskjellige målgrupper.

Vitsen med Ønskebok er at den potensielle leser selv skal kunne finne bøker etter humør, sinnstilstand og smak. Det kreves ingen forkunnskaper og noe av det beste er kanskje at søkekategoriene er så velsignet frigjort fra ”bibliotekariske” emneord. Et morsomt poeng er også uforutsigeligheten, det samme søket kan gi ulike treff hver gang. Fra dag en var man opptatt av tilgjengelighet for alle, derfor er det også laget – ved hjelp av MediaLT- en tekstmodul beregnet for synshemmede.

Den andre muligheten er å søke bøker etter hovedperson, handling og sted. Jeg har før vært inne på utfordringene med å synliggjøre det lille som kommer ut i sjangeren ”homselitteratur” og her er jo Ønskebok en fin metode, siden man kan søke på hovedpersons legning. Eg tilrår STERKT alle å lese Oddmund Kåreviks særs gode artikkel på nettstaden til Bok og bibliotek kor han mellom anna skriv at ”på dette viset får boksøkaren tips om den homoboka som ho enno ikkje har lese, eller den ho ikkje visste fanst”. Han fortell og om då Ønskebok hadde stand på skeive dagar i Oslo. (Å herregud godt folk, dette er noko heilt anna enn alt det markedsliberalistiske BI-vrøvlet om ”statistikk”, ”trafikkanalyse” og ”kostnader pr treff” som me har lyte tåle på postlista den siste veka!)

Et viktig poeng med ønskebok er å fremme ungdomslitteraturen, en krevende sjanger å formidle. For som alle veit; ungdom leser ikke bøker og enda mindre ungdomsbøker og er det nå egentlig noen som leser ungdomsbøker i det hele tatt etc etc. Hvis ønskebok blir nedlagt er jeg skikkelig spent på hva NB har tenkt å varte opp med av tiltak for å promotere den norske ungdomsboka!

Ja, Ønskebok HAR forbedringspotensial både i forhold til layout, 2.0 og ikke minst markedsføring. Jeg skulle virkelig ønske at Austagder bibliotek og kulturformidling som har overtatt ansvaret for dette nettstedet nå får arbeidsro og midler til å videreutvikling og å legge inn nye bokomtaler.

Til slutt litt musikk. I wish you were here passer jo i grunnen fint her, men de som nå forventer seg Pink Floyd får – helt i ønskeboks ånd – en liten overraskelse eller (for å si det med Oddmund) noe de ikke visste fantes.

PS: Alle de andre bibliotekarene som har jobba med Ønskebok og IKKE har fått eget emneord på denne bloggposten får bare bli fornærma på meg, men det får da være grenser for hvor mange egennavn man kan ha på en på samme bloggpost!

Ikke ta fra oss universalnøkkelen!

For noen år siden fikk jeg besøk på jobben av noen trivelige blinde ungdommer som var på en samling på Huseby kompetansesenter. (Det får jeg dessverre ikke så ofte siden slike samlinger bare er en gang i året.) Da de oppdaget hyllene våre med alle blindeskriftbøkene var de nesten ikke til å rikke derifra! Ikke så underlig siden dette kanskje var første gang de hadde anledning til å gjøre det som er en selvfølge for andre bibliotekbrukere. Da vi måtte flytte til nye lokaler i 2005 sendte vi av plasshensyn alle punktskriftbøkene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Det er altså ikke lengre mulig for norske blinde å gå hyllelangs i et bibliotek. 1*

I boka Louis Brailles punktskrift – enkel og genial (Lisentia forlag på oppdrag av OUB, Offentlig utvalg for blindeskrift ) forteller en av bidragsyterne Marius Myklebust om da han som barn oppdaget biblioteket på Tambartun kompetansesenter i Melhus. Der hadde de også noen hyller med barnebøker. Han snek seg vekk fra undervisningen fordi "eg hadde ugjorte ting på biblioteket, og endeleg kunne eg få utforske det i fred, utan innblanding” . Siden forteller han overbevisende om hvordan de gode bøkene ( for eksempel Charlie og sjokoladefabrikken) var et viktig hjelpemiddel for å trene opp lesehastigheten. (Akkurat slike historier vi bibliotekarer elsker å høre!)

Her leser Marius en heller beskjeden tekst, nemlig undertegnedes visittkort.

Tone Mathisen forteller i sitt bidrag at hun

”fortsatt kan kjenne tyngden, lukten av bøkene og følelsen av å begynne på en ny spennende bok. En bok som kunne inneholde en hel verden. Det å ta opp boka opp av pakken fra biblioteket, snuse på den, ta den med og sette seg godt tilrette i en stol eller ute på gressplenen for å bli oppslukt av hemmelighetene nede på papiret, er noe som sitter i minnet for evig”.

(Med pakken mener nok Tone her de tunge kassene som fremdeles er i bruk.)

Bokas yngste bidragsyter, Mirnesa Balgic, forteller om hvordan hun etter hvert noe motstrebende fikk forståelse for punktskriftens betydning. (”Jeg kunne ikke forstå hvorfor ting skulle gjøre så mye vanskeligere enn de var. Min mening var da at jeg kunne bruke lydbøker til det aller meste”) Nå sier hun at ”punkskriften er en forutsetning for at framtida skal føles trygg for oss blinde”. Vi siterer den unge dame videre:

”Det hender at jeg spør meg selv hvor jeg hadde vært i dag om ikke Louis Braille hadde funnet opp sitt punktskriftsystem, og jeg ikke hadde fått lært det. Det er umulig å vite. Men det jeg vet helt sikkert er at jeg ikke hadde vært like langt som i dag. Jeg kan se framtiden min for meg, hva jeg ville gjøre og hvordan jeg vil gjøre det. Det er lite trolig at jeg ville kunne gjøre alt dette uten den fantastiske oppfinnelsen til Braille”

Her Mirnesa og hennes tidligere lærer i punktskrift på Huseby, Kari Brevik. Bildet er tatt på lanseringsfesten for boka, som selvfølgelig var på Louis Brailles fødselsdag. De samtaler om Mirnesas punktopplæring og hennes forhold til punktskrift gjennom årene. Dette var høydepunktet på lanseringa!

Både Marius, Mirnesa og Tone har vært integrert på vanlige skoler. (Tone som en av de første.) Men flere av bidragsyterne i boka gikk på blindeskole. Det kunne bety at de blei sendt på internat langt vekk fra familien i fra 7 – årsalderen. Dette høres brutalt ut i dag. Fordelen var at ungene hadde et fellesskap rundt punktskriften, og man ble dermed trigget og inspirert av hverandre.

Mangeårig lærer Randi Rusten skriver i sitt innlegg om hvor viktig det er for små blinde barn

”å etablere et personlig forhold til punktskriften før de har lært å tolke den, og før de har lært å bruke den som aktivt hjelpemiddel.”

Og da legger jeg jo til for min egen del at her kommer følebøkene inn. For blinde barn som ikke har den samme muligheten som seende til stadig å møte skriftspråket er følebøker uvurderlig.

Flere kommer også inn på bruken av data og leselist . En fantastisk oppfinnelse for blinde, som er en forlengelse av Brailles geniale system, men alle og enhver skjønner jo at lesing av en tekst på papir gir helt andre muligheter enn på en list. Noe som også blir poengtert i boka.

Jeg kan absolutt anbefale denne boka. Det er sikkert ting å sette fingeren på både hva redigering og layout angår, men mye interessant stoff om noe de færreste veit noe særlig om. Kan jo legge til at blant bidragsyterne er det flere ”tunge” aktører i punktskrift, blant annet Otto Prytz, Gunleik Bergrud (mangeårig lærer i blindeskrift), Pilar Menéndes som skriver om punktnoter etc.

1* Nå lager vi ikke lengre ferdige bøker i blindeskrift, alle de nye bøkene er på en server, hvor de godgjør seg til noen vil låne dem. Da sendes tekstfila til Norges blindeforbunds trykkeri som printer ut bøkene i hefter og sender dem direkte til låneren for hvert utlån. Etterpå kan lånerne velge om de vil beholde bøkene – noe blinde til nå bare har hatt begrensede muligheter til. Det er også lettere å ta med seg et hefte eller to i veska, på banen etc, enn de gamle svære punktbøkene!

PS: Her bruker jeg punkt og blindeskrift om hverandre men på NLB er det punktskrift som er den offisielle betegnelsen.

Litterær hevn

Forfatteren Knud Romer ble usedvanlig stygt mobbet gjennom hele sin skoletid. Årsaken var at moren var tysk. Dessuten gjorde det jo ikke saken bedre at gutten på sin første skoledag i Nykøbing Falster var kledd i Lederhosen og grønne knestrømper og forsynt med en gigantisk ”strudel” fylt av godteri slik tyske barn får når de begynner på skolen. Da boka Den som blunker er redd for døden (dansk tittel: Den som blinker er bange for døden ) kom ut i 2006 vakte den ikke så reint lite oppstandelse i denne lille byen. Og særlig smigrende om byens befolkning kan man jo ikke si at dette er.

Boka handler ikke bare om mobbing, men er også en skildring av en klaustrofobisk familie, og framfor alt om forfatterens hat - kjærlighetsforhold til moren. Jeg kan ikke forestille meg at det noensinne er skrevet en mer grotesk skildring av en mors død enn i denne boka.

Boka har et særdeles burlesk og frodig persongalleri, både slektningene på den danske farens side og morens er litt av en gjeng for å si det litt hverdagslig. I et intervju forteller forfatteren at han vokste opp i en ”fortryllet verden af tysk kultur”. I det samme intervjuet kan vi også lese at han ble svært preget av sine foreldre, hans biografi er mildest talt spesiell. Og – intervjuet viser, som alle erfarne lesere av litteratur burde vite, enten de er kritikere eller ”vanlige” lesere, at også denne forfatteren har tillatt seg en del friheter i forhold til de faktiske realiteter. I motsetning til Knau... eller forresten glem det, jeg har da mast nok om denne forfatteren nå og nå er det jo like før... æsj glem det også!

Tilbake til Romer. Dette er forfatterens første roman, men en ny skal være underveis. Siden fortellingen ikke er helt kronologisk er det kanskje ikke boka man leser i småporsjoner. På den annen side, bokas format ( 154 sider) gjør den særdeles T-banevennlig. Boka kan anbefales på det varmeste og jeg bare gleder meg til den neste boka kommer ut.

Til slutt må vi vel unne oss litt musikk igjen. Siden forfatteren ser for seg hvordan hans mor danset vals gjennom de rykende ruinene i Berlin til tonene av Davon geht die welt nicht unter med Zarah Leander kan vi jo først høre på denne sangen. Sangen er skrevet av den svært så produktive og populære tekstforfatteren Bruno Balz . Han ble arrestert og torturert flere ganger av Gestapos fordi han var homofil, sist i 1941, men ble da reddet for å fortsette å skrive sanger for Zarah Leander, som var enormt populær i Tyskland på denne tida. Sangene hans var også av stor betydning for homofile som satt i konsentrasjonsleire.

Her et fotografi av Bruno Balz

Radioen ble et middel for å frigjøre seg fra foreldrene, blandt annet hørte den unge Knud på radio Luxemburg. ”Jeg hørte Sweet og Slade og Wings og Queen og Sparks og trodde det ikke kunne være sant, men det var det, og jeg hadde sluppet ut av det nittende århundre og ankommet 1974.” S 67

Nå var ikke Sweet den gruppa jeg selv hørte mest på men vi kan da alltids høre litt på Teenage Rampage. Jeg er født 7 år før Romer og ville nok heller slå et slag for ”et mystisk nummer som het The Road to Cairo”. Dette er en låt med Julie Driscoll, Brian Auger & Trinity fra 1968. Og med dette har vi tatt med litt musikk for enhver smak og generasjon.

PS: Nei, jeg visste ingen ting om Bruno Balz fra før. Jammen lærer man så lenge man lever. Blant annet takket være wikipedia.

Dagens replikkveksling

Jeg : I går hadde jeg 91 treff på bloggen!
Gubben: Håper ikke alle blir skuffet.

Joa, det er fra sine egne man skal ha det!

Mens vi venter på en ny bloggpost

Mens vi venter på at det under skal skje at det kommer en ny oppdatering på denne bloggen kan vi jo trøste oss litt med Zarah Leander!

En bussjåfør, en bussjåfør...

Bokbussen i Bergen er truet med nedleggelse. En gang i en stadig fjernere fortid (NB: HØY mimrefaktor i denne bloggposten!) hadde vi bokbuss i Oslo også. Den ble oppretta i 70 – åra og nedlagt i 1989. (Med forbehold om at jeg kan huske litt feil, men det er i tilfelle ikke mye om å gjøre.) Deichman ble rammet av den store sparekniven og flere filialer falt jo også i samme slengen.

Det var to bokbusser på Deichman som hadde faste stopp noen timer hvert sted etter behov. Det var en bibliotekar og en sjåfør i hver buss. Å jobbe på bokbussen ga virkelig muligheten til å føle på byens puls. Forskjellene mellom øst og vest var klare. I et nøtteskal kan man si at det var humoren som skilte. Du kunne godt spøke med lånerne i de østlige bydelene, mens de i Oslo vest var litt mer stramme og formelle. (Og noen var så reaksjonære at du bare måtte lukke igjen øra.)

Favorittholdeplassene var Dælenga og Kampen. Her var det mange koselige folk. Jeg husker for eksempel Andersen som med rusten stemme ba oss finne fram noen spennende bøker mens han var på Polet. Jeg glemmer heller ikke de tre gamle gubbene som sto på bussen og diskuterte om de var for gamle for kjærligheten. (Noen mente ikke!)

Og så var det de gamle damene som fortrolig tok oss i armen og ba oss om å finne noen gode bøker til dem. De hadde 7 års folkeskole og knapt nok det, men vi fant bøker de likte hver gang. De var kanskje ikke så ”eksperimentelle”, men likevel gode fortellinger. Vi holdt formidlingsfanen høyt på bokbussen. Da jeg begynte der var det bare å lese seg opp på gode voksenbøker.

En gang vi hadde glemt kaffevannet til matpausen ( o skjebne) kom en av lånerne med full kaffekanne. På Kampen kom en gang en kar for å vise oss de nye samboerne sine, nemlig helt nyfødte kattunger! Det kunne aldri ha skjedd på vestkanten. Der holdt de korta tett innpå brøstet for å si det slik. Unnskyld; jeg mener jo brystet.

Jeg glemmer heller aldri den gamle dama på over 80 som ba oss om å finne bøker i for eksempel Vita-serien for at hun skulle ha ”noe å bryne seg på”. Dette var på Gaustad. Lurer for resten på om noen av disse lånerne som lever fremedeles.

På Skillebekk var det action! Da kom alle damene med blå hatter stormende inn i bussen. De sloss om bøkene. Og en gang bokbussen var trua med nedleggelse (det skjedde fra tid til annen den gangen også) gikk de til Rådhuset og sa fra! Jeg husker at det var en pølsekiosk like ved den holdeplassen, med byens beste pølser, og dama i kiosken var riktig hyggelig. Da måtte jeg alltid kjøpe meg en pølse med rå løk, for å styrke meg til hordene kom. Men nå er kiosken revet. Det var visst mattilsynet som hadde innsigelser.

På Nebbejordet var det også liv og røre. Der sto alle unga og hoppa i minst en halv time før vi kom og stormet inn i bussen. Vi må heller ikke glemme sjåførene. Et par av dem elsket de bråkete unga. Noen av dem var også flinke til å trøste de gamle damene og blei høyt elska av lånerne. Vi fikk i det hele tatt et nært forhold til lånerne våre.

Her et bilde av en skikkelig stilig bokbuss som jeg tok da jeg var på denne konferansen på Hamar i fjor vår. Dette er noe annet enn de nedslitte bussene jeg jobbet på i 80 - åra!

Det som var fint med bokbussen var at samlinga var oversiktelig, vi sørga for å ha det ”hotteste” i hylla. Bokbussen gjorde at bøkene var tilgjengelige der folk bodde eller jobbet. Da bokbussen ble nedlagt var det også flere av filialene som gikk med i samme slengen. Da blei det ikke like enkelt for alle – for eksempel unga - å komme seg til biblioteket. Jeg har også lurt litt på hva mange av de eldre lånerne hadde gjort uten bokbussen. Hadde de tatt turen til nærmeste filial eller hadde de funnet seg noe annet å holde på med? Lese dårlige ukebladromaner for eksempel?

Egentlig burde noen skrive ned alle minner fra bokbussen, enten den i Oslo eller andre steder. En bydel som mister bokbussen blir en fattigere bydel og en by uten bokbuss mister en del av sjela si.


PS: Aporopos pølser, kanskje vi skal muntre oss litt opp med denne glade sangen med Leif Juster

"Det er jeg som er Eli"

"Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn."

Og slik begynner altså En dåre fri av Beate Grimsrud. Jeg kan ikke for det, men jeg er sinnssykt smigra over at navnet mitt er brukt på hovedpersonen i Beate Grimsruds siste bok! Og navnet er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt.

”Rundt bordet sitter to par. To kvinner og to menn, og så meg. Jeg studerer oss ovenfra. Vi er like mange menn som kvinner. Tre, tre. Jeg kan deles. Eli både-og. De får en halvpart hver fra meg. Ingen trenger å føle seg truet. Jeg er den androgyne og passer til alle. Eller passer ikke helt til noen” S 481

Hovedpersonen er kjønnsforvirret som hun selv kaller det. (Jeg har forresten opplevd noen pussige episoder sjæl grunnet navnet mitt, men det gidder jeg ikke komme inn på her. Det får være grenser på å bli selvopptatt!)

Boka er, som vel de fleste har fått med seg nå, dobbelt nominert til Nordisk råds litteraturpris. Og de fleste har vel også fått med seg at enkelte kritikere har problemer med boka, siden handlinga ligger såpass nært opp til forfatterens eget liv, og dermed skaper usikkerhet om ALT er sant eller bare noe av det og hvordan de skal forholde seg til dette.

For Dagens Nyheter vekker de ”alltför tydligt självbiografiska spåren” ”också en viss olust” og Klassekampens kritiker spør seg ”når kunstneren tilsynelatende framviser egne lidelser, kan vi da respondere analytisk, eller tvinges vi til å reagere følelsesmessig? Blir det forkastelig å lese romanen som annet enn et uangripelig dokument?”

For meg derimot, en heldig uansvarlig leser, er det av mindre betydning hvor mye i boka som er helt sant, hvorvidt den virkelige forfatteren HØRER stemmer eller ikke (hun sier selv i et intervju at hun har gjort grundig research på området så det kan jo bety at hun ikke gjør det), OM hun har vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus etc etc. Heller ikke for meg som bibliotekar, hvis profesjon er å formidle litteratur, er dette av vesentlig betydning. Dessuten er hun i tilfelle ikke den første forfatteren som juger fritt om sitt liv, tvert i mot kan man trygt si at hun er i godt selskap. (Noe jeg blant annet har skrevet litt om før.) Dette i motsetning til en viss herremann som jeg ikke gidder å nevne navnet på her, men regner med at det blir nok spetakkel når det 6. bindet kommer ut på våren engang.

Grimsrud sier selv i det samme intervjuet at det hun ”ønsker aller mest er at boka kan skape større debatt innen psykiatrien, og at dens status høynes.” Hovedpersonen blir dopet på medisiner (forfatteren viser imponerende kunnskaper på området psykofarma), tvangsinnlagt, lagt i reimer og det er ikke grenser for alt hun gjennomgår men hun skriver også om alle de gode hjelperne Eli har rundt seg og som virkelig står på for henne. Men trass i alt har boka humor ( om enn noe svart) og optimisme, noe som også har vært hensikten.

Et viktig tema i boka ( ikke minst for oss bibliotekarer) er den sterke troen på – og trangen til - litteratur og SKRIVING som formidles. Også her tror jeg mange lesere kan finne selvbekreftelse og at boka kan gi mye trøst og støtte.

”Det hjelper ikke med en sprøyte mot oss” sier en av stemmene. (Altså som Eli har i hodet, min anm.) ”Jeg skriver, og det gjør ikke du” svarer jeg-personen.

Eli har (som Precious i ”Trøkk” som jeg nettopp har blogget om) store problemer med lesning. Når hun 21 år gammel begynner på skrivekurs på en nordisk folkehøgskole i Sverige kan hun knapt lese! Men som Precious demonstrerer hun en imponerende vilje og stahet; her fra en samtale med en hjelpelærer like før hun begynner på ungdomsskolen:

”Jeg tror du skal slå fra deg forfatterdrømmene. Da må man ikke bare kunne skrive, men også lese. Du kan jo verken eller. Tenk på noe realistisk, du, så blir det lettere.” ”Det er realistisk, for det er det jeg vil.” ”Men du,”, avbryter hjelpelæreren, ”...lykke til på ungdomsskolen nå”.
Da kikker jeg opp og ser på hjelpelæreren. Jeg synes plutselig så synd på henne. Synd på et menneske som ikke vet at man kan bli det man vil. Kanskje har jeg sittet her med en som ikke vil være hjelpelærer. Jeg vet hva jeg vil. ”S 90

Eli har også stor glede av lydbøker, og siden jeg nå en gang er i bransjen synes jeg jo at det er litt morsomt, da!

Her et bilde av forfatteren på trommer - hentet fra The Internett. Dette viser at hun er en allsidig dame.

PS 1 :
En litt morsom ting (ja akkurat morsom var kanskje ikke det riktige uttrykket) men når Eli kommer til denne folkehøgskolen oppdager hun at ”Jeg har Nationalteatern, tv-serien Lære for livet, ABBA, Ebba Grön, Cornelis Vreeswijk, Bellman, Bergman og Astrid Lindgren felles med dem. Men det er ingenting fra Norge som de har felles med meg” s 157
De svenske medelevene har i det hele tatt ikke særlig høye tanker om Norge og en gutt forteller at faren hans pleide å si at alle møkkabiler i Bohuslän om sommeren på 60- og 70 –tallet var norske. Og i dag har jo nordmenn bidratt til å skru opp prisene på fritidsboliger i den samme landsdelen, og som ikke det er nok har vi jo prakket på dem Skavlan! Dette kan man jo kalle en sør hevn fra oss norrbaggar til vår (en gang) store nabo i øst. Men nå kom jeg jo som vanlig et godt stykke ut på vidda igjen.

PS 2 :
Dette er forresten den første (voksen) boka jeg leser samtidig som alle andre leser den.

PS 3:
Er det forresten flere enn meg som missliker omslaget på boka? Men som det er sagt noen ganger før: You Can't Judge A Book By Looking At The Cover!

Godt nytt år!

Hard times come again no more