Sommerferielesning 2

Endelig fikk jeg lest Sov du så diskar jag av Stig Claesson som ”är den korta sagan om John Andersson og Ida Adriana”. Denne hører til en litt seinere periode av forfatterskapet og kom ut i 2004. Forfatteren hadde nok sin storhetstid i den perioden da Hvem elsket Yngve Frej etc kom på 60 – tallet, hvis man nå skal mase med all denne sammenlikninga men jeg kan varmt anbefale denne boka også. Noe av det jeg liker er alle de småmorsomme digresjonene og de litt sære personskildringene. Forfatteren kommer inn på røyking, epler, litteratur selvfølgelig, norske guiljotiner ( musefeller ha ha morsomt), katter, (jegpersonen er ikke nødvendigvis så overbegeistra for dette dyret) gressklipping med mer. Og alderspensjon minsann. Sentralt i handlinga er altså en kjærlighetshistorie mellom to eldre personer. Og om .... ja det kan dere vel tenke dere sjæl.

Stedfortrederen av Merethe Lindstrøm er en bok av det mer dystre slaget. Boka er basert på virkelige hendelser, nemlig Bastøy skolehjem og opprøret. Dette er et tema som krever sin forfatter for å unngå å snuble i sosialpornografisk snørrogtåregørr. Boka har to hovedpersoner,

• Kai, som 13 år gammel blir sendt til Bastøy ( i boka heter øya Stenøy) på et særdeles tvilsomt grunnlag og en
• nyansatt ung lærer, Johannes.

Kai er skildret i første person entall og han forteller uten store fakter om grusomme hendelser og overgrep. Den nøkterne jegstemmen gjør fortellinga ekstra sterk og forfatteren gir – sikkert ingen bombe hva denne forfatteren angår - en særdeles troverdig skildring av en ung gutt. Læreren Johannes er en veik type, som ser uretten men som vegrer seg for å gripe inn. Også Johannes utvikling er spennende lesning.

Det eneste jeg reagerte litt på i den ellers språklig svært habile boka var at forfatteren skriver ”jobbe”. Kanskje ”arbeide” passer bedre i en historisk roman fra begynnelsen av 1900-tallet.

Ganske dyster ferielesning altså, men det skal bli verre. I serien ”Nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” er vi kommet til Veien av Cormac McCarthy. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, og det er den mest intenst spennende boka jeg har lest på aldri så lenge. Og den tristeste.

Vi følger en far og en sønn på vandring i en verden like etter den store katastrofen og omgivelsene er for å si det mildt dystre. En skikkelig dystopia altså, men uten monstre, mutanter og annet ”fantasysnadder”. Det eneste som finnes av mat er hermetikk og .... ja, du gjetter riktig! De få gjenlevende er desperate og man kan ikke stole på noen. Uten skytevåpen har du ingen sjanse. Som kontrast mot grusomhetene er forholdet mellom faren og sønnen og poesien i replikkene. Dette og den sterke viljen til å overleve tross absolutt alle odds er bokas positive budskap. Og den lille strimen av håp på den godheten som tross alt finnes i verden.

Er det for resten noen som husker ungdomsboka Skyggeulven av Whitley Strieber fra 1987? Også her er vi like etter det store sammenbruddet. Mens det ikke kommer helt klart fram hva som forårsaket katastrofen i McCarthys bok har det i Stribers nettopp skjedd en atomkatastrofe. En mor ( zoolog) og hennes ene gjenlevende datter er i en liknende situasjon som far og sønn i Veien, og for å søke beskyttelse allierer de seg med en ulvestamme. Også denne boka hadde - trass det særdeles dystre temaet - et håp og en sterk tro på naturen – altså her representert med ulvene. Så vidt jeg husker en sterk bok som godt kan dras fram fra magasinet.

Jeg har også lest Skjut appelsinen av Mikael Niemi, mest kjent for Populærmusikk fra Vittula. Skjut appelsinen er en ungdomsbok og en ganske sterk skildring med mobbing og vold som hovedtema. Den bør jeg kanskje behandle litt mer grundig så forhåpentlig kommer jeg tilbake til denne. Den er i hvert fall ikke foreløpig oversatt til norsk.

Og så er bokhøsten kommet og jeg skal igjen kaste meg over barne- og ungdomslitteraturen. May the force be with me!