mandag, mars 21, 2011

Fra et velmøblert hjem

Etter å ha lest nok en SF med dystre perspektiver, leste jeg Theodore Bone advokatspire av selveste John Grisham. Handlinga er fra en småby som heter Strattenburg, en by stinn av advokater! Til og med en egen dyrerett finnes det i denne lille fiktive byen, men så befinner vi oss da også over there. Begge foreldrene til vår unge venn advokatspiren er også i bransjen. Familien lever et velregulert liv, de spiser middag kl 19.00 hver dag, og siden moren (!) (jaaaada jadda, fankern heller det er Grisham for pokker) ikke er spesielt flink til å lage mat spiser de ofte på restaurant. Ellers er de idealister som hjelper de litt mindre godt stilte med advokathjelp. Med andre ord: vi er midt i smørøyet av den opplyste middelklasse. Jeg må bare ( noe rødmende) innrømmer det; dette var gørrtrivelig lesning. Sentralt i handlinga er en rettssak; en mann har antakelig myrdet sin kone men det kan ikke bevises. Så dukker det opp et ukjent vitne, en ung gutt som er ulovlig innvandrer og vår helt får et moralsk dilemma å hanskes med.

I motsetning til serien Unge Bond av Charlie Higson, som det kanskje kan være litt naturlig å sammenlikne med, er det mindre action og vold i denne boka men likevel ( hva jeg nå mente med det) ganske spennende. Boka kan selvfølgelig også sammenliknes med en annen serie fra populærlitteraturen, også denne fra en fiktiv småby.

Til slutt kan vi kanskje høre på The Perry Mason theme. Litt pussig kanskje, selv om handlinga er fra vår tid, er dette favorittserien til unge Bone. Ser også at The Blues Broters har laget sin versjon av dette klassiske musikkstykket.

Forfatteren har tydelige pedagogiske hensikter, vi lærer blant annet at alle ”overraskelsesvitner” vi finner i utallige amerikanske filmer ikke forekommer i en rettssak i det virkelige liv. Her en ganske kjent scene fra en viss såpeserie fra det glade 80 – tallet. (Joan Collins dramatiske entré - som de færreste av oss er forunt å oppleve en eneste gang her i livet - kommer et godt stykke ut denne videoen.) Jeg kan altså ikke for det, men jeg bare elsker rettsdramaer fra amerikanske filmer, her har vi en til med selveste Jack Nicholson i slaget!

PS Første gang jeg så The Blues Brothers må ha vært høsten 1982. Vi så den i en noe forsoffen kino i araberkvarteret i Paris. Hasjrøyken lå tungt over salen og – selvfølgelig- var filmen dubba til fransk. Men heldigvis ikke sangene! Her har vi for eksempel et opptak med Ray Charles. De som savner den scenen der den blinde musikeren skyter etter en butikktyv kan klikke her. (Her snakker den store stjernen italiensk hvis jeg ikke tar helt feil!) Muligens finnes det et opptak med BÅDE denne scenen OG sangen men gadd ikke å lete lengre.

Prøvde også å finne en youtube-videoe med den berømte scenen med Aretha Franklin men på den ene var sangen kutta og den andre var uten lyd. Jeg anbefaler for sikkerhets skyld alle å høre på disse Youtube-videoene så fort som rå!

1 kommentar:

Anonym sa...

Det er Verdens Poesidag! Kanskje du har lyst til å feire denne med å stemme fram diktet! Eller kanskje bare høre et kortdikt.. www.litteraturnett.no