Bøgda igjen! (Grøss og gru!)

NB: Denne bloggposten kan ha noen *** spoilere*** selv om jeg gjør alt for å unngå det men noe må jeg jo liksom si! Stedet er Rakbygda, som befinner seg mellom høye fjell og det er så tett at ”ingenting slipper ut eller inn”. På den lokale kafeen sitter gamlingene og strikker og glor og hvisker og tisker og ungdommene utafor senteret, sentergjengen, ser heller ikke helt gode ut. En mystisk mann med rusten stemme banker på døra og spør etter moren, og ”rynkete fingre med lange negler skraper på vinduet”. Boka kan gi visse assosiasjoner til Picnic med døden og i hvert jeg begynte å lure på om det også var noe mer overnaturlig her. Muligens tilsikta fra forfatterens side.

Og – forfatteren er altså Elen Fossheim Betanzo og boka heter Si det! Den handler i korthet om at mor og datter, Hedvig og Ingvild ( 14 og ukysset) tar inn på hotell (som er bygget over Senteret, det er vel slik de gjør det på bøgda) i Rakbygda fordi moren har et journalistoppdrag her. Moren påstår at hun aldri har vært før, men flere og flere hendelser tyder på at hun juger.

Det hele oppklares jo til slutt og ****spoiler**** det viser seg at det slettes ikke er noe overnaturlig men en familietragedie. Kan jo skryte litt av at ( selv?) jeg ganske tidlig forsto tegninga. Årsaken KAN være at forfatteren allerede i første kapittel referer til Kryssord av Erna Osland. ”Men den handler ikke om kryssord, det så Ingvild av baksideteksten” . Og hvorfor leser moren en barnebok? Vi som kjenner boka veit hva den handler om ( for øvrig den beste norske barneboka om ...temaet... men så er det ikke skrevet så mye om dette for barn heller da!)

Boka er på bare 112 sider, og har intensitet og nerve. Forholdet mor og datter er godt beskrevet og vi må heller ikke glemme den fine lille kjærlighetshistorien i boka. Jeg blei fenga men kanskje oppklaringa blei litt ”overtung”. Jeg får i hvert fall litt problemer når ... hmm hvordan skal jeg si dette uten å røpe for mye eller herregud dere har vel allerede skjønt tegninga dere også; altså et såpass alvorlig tema blir brukt som spenningsmoment. Dessuten synes jeg nok den unge forfatterinnen undervurderer leserne sine når hun må ha en ekstra oppsummering av alt det mystiske og uforståelige Ingvild opplever.

Dette er forfatterens andre bok. Den første fikk jeg bare ikke tak på selv om den ble nominert til Debutantprisen. Men med denne boka viser hun at hun kan skrive og det er bare å se fram til den neste boka med forventning.

PS: en ting til; på side 33 tenker plutselig Ingvild på en bok hun leste i barndommen som handlet om en liten ( ganske riktig) grevling-jente som ikke ville spise noe annet enn syltetøy. For å få slutt på elendigheten serverer foreldrene henne syltetøy til hvert eneste måltid hvoretter Frida, som hun heter på norsk, til slutt utbryter : ”av syltetøy jeg satt og spøy!” Boka heter Brød med syltetøy sa Frida, en riktig morsom bok!

Og så har man vært på biblioteket igjen

To år etter at jeg sist besøkte stedet tok jeg turen innom igjen. Har det skjedd noe siden sist? Og - i tilfelle hva?
Her har vi hylla for "Skønlitteratur". Og under

et nærbilde av flere titler av Tormod Haugen. (!) Jeg blei jo litt rørt, visste ikke at han fremdeles (?) var så populær blant danske børn og unge!

Danskerne er jo helt "ville med" granitol men for å si det med Mr Shave and a Haircut; You Cant Judge a Book by the Cover.

Her formelig strutter hylla for Antologier og digte, betryggende langt unna Buskerudgeriljaens lange klør. En viss Morgenbladjournalist ville nok blitt rørt til tårer!

Fantasy - hylla. Bøkene står pent på geledd, ordnet etter alle alfabetiseringkunstens regler, klare til å gi kidsa litt fantasi i hverdagen.

Hørte jeg noen som gnålte om å få forsidene ut nå?

Her Alex på eventyr; Spejlørkenens gåde fra 2004.


Enda flere forsider

og enda noen flere. Fornøyd nå!?

Så over til Faglitteratur for børn, med tydelige skilt;

Musikk, Sangbøger,

Håndarbeide,

Cykler Biler Knallerter
Og til slutt Fortidsdyr. Alle i en typisk biblioteknostalgisk stil.

Star Wars går aldri av moten. Her kan børnene sette seg på den røde benken eller slå seg ned på den røde matta og lese en bok eller beundre den stilige Jedi-figuren.

Og her nærbilde av plakaten av den samme Yoda; Read and the force is with you!

Siden sist er Donaldfiguren i Ungdomsavdelinga skiftet ut med selveste

Edward fra Twilight. Her poserer en norsk barne- og ungdomsbibliotekar sammen med tenåringsidolet, som ikke ser så helt fornøyd ut med situasjonen. (Sikkert unødvendig å si men den populære vampyren er altså i papp i naturlig størrelse.)

Ellers et hyggelig bibliotekbesøk, en riktigt sød bibliotekar i skranken som lot meg gå rundt og ta billeder som en annen industrispion og ellers så publikum ut til å trives riktigt godt. Med andre ord; alle var enige i at det var et hyggelig besøk. Dessuten er det aldri for seint å kassere!

PS: Ja, jeg burde nok ha begrensa billedbruken noe men klarte bare ikke å bestemme meg!

Blod, gørr og annet faenskap

Etter å ha lest to mer eller mindre historisk korrekte vikingbøker var jeg klar for litt fantasi igjen, og denne gangen av det riktig groteske slaget. I denne korte boka på 184 sider med relativt stor skrift og illustrasjoner dør det i alt 7 personer (Litt avhengig av hvordan man tolker slutten og om jeg har vært nøyaktig nok med tellinga). Humoren er drastisk og temmelig svart.

Samme dag som Teodor fyller 10 år blir faren som jobber på et bilopphuggeri most av en bil. Moren er borte og Teodor savner henne fælt, og lengter etter brev. Teodor er mobbeoffer, men det skal gutten ha, han er en ukuelig optimist og prøver alltid å se positivt på tingene.

Forfatteren boltrer seg i groteskerier, men så kaller jo forlaget boka for en splatterkomedie også da! Det er liksom ingen grenser på elendighet, verken barn eller voksne er på den stakkars prøvede guttens side. ( Altså bortsett fra foreldrene som dessverre er henholdsvis død/ borte.) Og da var det kanskje på tide å fortelle hvilken bok jeg snakker om; Teodor Sterk med undertittelen En trist og blodig fortelling. Boka er skrevet av Jan Chr. Næss, en forfatter jeg aldri helt har fått tak på. Men denne boka synes jeg funker ut i fra sjangeren. Allerede fra første kapittel blir man fenga, og fortellingen er effektivt fortalt.

Jeg kan vel røpe såpass at noen får straff som fortjent. Og at lesere som måtte ha fobi mot slanger blir neppe mindre fobiske etter dette.

Boka får meg til å tenke på denne illustrasjonen av Theodor Kittelsen fra De tolv villender av Asbjørnsen & Moe. Her tre barn i ormegården. Om forfatteren har latt seg inspirere kan man jo bare gjette på. Egentlig ser ungene ut til å finne seg vel tilrette.

Superskurken heter for resten Sivert Jensen og er rasist og da får vel de fleste assosiasjoner til en viss person. Ha ha, litt morsomt da! Dessuten må forfatteren ha et særdeles anstrengt forhold til skrittellere.

Selvfølgelig burde gutten ha følt en dypere sorg – helt alene som han plutselig er blitt i verden – men dette vil antakelig bryte med splattersjangeren. Likevel er ikke boka helt uten varme, som for eksempel Teodors lengsel et moren. Og – det er tross alt ikke feelgood vi snakker om men splatter! Selv om hovedpersonen er 10 år har forlaget satt 11 – 15 som målgruppe på boka. Hvis noen desperate norsklærere leser dette og lurer; boka er vel verdt et forsøk!

PS: Hvis noen andre har lest boka vil jeg være takknemlig for å høre hvordan dere tolker slutten. Den synes jeg blei litt tvetydig. Endte det bra eller ikke, liksom. Eller er det meningen at dette er skal være overlatt til leseren?

Ormer og øgler

regnes ikke akkurat som de mest sjarmerende i dyreriket, men Orm og Øgle av Joy Cowley er en søt og underfundig liten fabel om vennskap mellom to ganske så ulike personligheter. Forfatteren er født i New Zealand i 1936 og hun fikk en nasjonal pris for denne boka. Jeg kunne vel ikke se den helt store storheten i dette verket men så har jeg jo alltid hatt litt problemer med fabelsjangeren. Men en trivelig bok.

Gavin Bishop står for illustrasjonene og boka hadde nok ikke blitt helt den samme uten. Hvor mye illustrasjoner i det hele tatt betyr for en bok er det vel ikke mange som kan ha unngått å ha fått med seg i det siste, men gidder ikke å rippe opp i det igjen nå! Men nå skal jo den siste Kurt-boka MED bildene anmeldes på nytt så da skulle vel alle være glade. I hvert fall forlaget og Erlend Loe. Og Kim Hiorthøy selvfølgelig. Og i hvert fall hvis anmeldelsen blir god denne gangen. Altså at boka får en god anmeldelse, ja herregud dere skjønner vel hva jeg mener! Uansett kommer det til å bli en litt selsom anmeldelse for hva pokker skal den stakkars anmelderen skrive? Og blir det den samme eller blir det en annen. Regner med at det siste.

• Riktig nok er min kollega en dyktig anmelder, men ...
• Min kollega må ha hatt en dårlig dag, for dette er jo ...
• Hadde det ikke vært for bildene hadde dette vært en elendig bok!
• Trass i bildene er jeg enig med min kollega at...
• Nei det er nok ikke den beste Kurt-boka, men Kurt er nå Kurt, da. Og Kim Hiorthøy er en glimrende illustratør.
• Kim Hiorthøy er ikke på høyden denne gangen...og det samme kan man...ups nei hva sier jeg; Erlend LOE er glimrende! Hadde det ikke vært for at bildene hadde trukket slik ned så...(nei hvorforfaen sa jeg ja til å skrive denne anmeldelsen!)
  
• Ingen høydare av Hjorthøy denne gangen
  
• Nei det blir neppe noen BRAGE-pris i år, nei, for verken ..

Æsj, nei nå gidder jeg ikke mer! Tilbake til våre venner krypdyra. Når jeg får tenkt meg litt om synes jeg egentlig det er befriende med en orm og en øgle i hovedrollen. De har fått alt for lite plass i barnelitteraturen.

Våre vener vikingane

Så har jeg lest at par bøker om vikingtida, og begge dreier som om Harald Hårfagre, altså ... ja når fankern var det igjen da... vent litt, rundt 900 -tallet. Og dermed røpet jeg vel for all verden hvor frynsete mine historiekunnskaper er.

Bjørn Ingvaldsen har skrevet en bok som rett og slett heter Harald Hårfagre, og dette er en særdeles lettlest gjengivelse av den sagnomsuste kongens liv. Stilen minner meg litt om forenklede bibelfortellinger, hvor språket er forenklet til det banale for å "tilpasses" barn. Det er ikke mye ”sagasus” å finne mellom linjene i Ingvaldsens bok, språket er flatt og hverdagslig. Det skurrer i hvert fall i mine ører når sagakongen for eksempel sier at ”Dette var flott” når han blir invitert til fest.

Forfatteren bør kanskje få kred for å slå et slag for biblioteket men å skrive at ”Snorres kongesagaer er en spennende bok, som du kan låne på biblioteket eller kjøpe i bokhandelen” blir liksom litt banalt, da. (Hvor skulle man ellers finne Snorres kongesagaer liksom?)

Antakelig for å prøve å få litt liv i handlinga har forfatteren diktet inn den blinde vennen Svein som følger kongen fra barndom til alderdom. Kan jo ta med at det er en faktadel bakerst i boka.

Sylvelin Vatle vartar og opp med ei bok fra den same tida, her får vi lese om Ramna-Floke (ein historisk person) som forlét landet og reiser til Island fordi han ikkje vil innordne seg under Harald Hårfagre. I fokus for handlinga er dottera hans, Ingeborg.

Boka er og vorte meldt i Barnebokkritikk.no og anmeldaren har eit og anna å setje fingeren på, mellom anna når det gjeld det historiske og då vart jo sjølvsagt Samlaget litt gretne. Med mine noko innskrenka historiekunnskapar skal eg vere forsiktig med å kaste meg ut i diskusjonen, men skal berre legge til eit lite ornitoligisk poeng i ”brøddiskusjonen”; eg lurer no litt på korleis ein fugl, anten det no er ein ramn eller ein annan rovfugl kan greie å få med seg eit heilt flatbrød i nebbet sitt! Men så er jo ikkje eg nokon fuglekjennar heller då.

Eg har lese mange historiske ungdomsromanar der personane snakkar akkurat slik som ungdomar i vår tid. (Til dømes vert det litt komisk når eit steinaldermenneske seier slike ting som ”Slappa du a”! Eller som eg alt har nemnt før; då Harald Hårfagre seier ”Dette var flott”.) Derimot er Ingeborg og dei andre personane i Ramna-Floke truverdige for meg i kvert fall.

Det eg likte best med denne boka var nærleiken mellom dei tre søstrene og den store sorga då ... eller gløym det, eg gidd ikkje å legge ut nokon spoilervarsel. Dette kan nok og ungdom i dag identifisere seg med.

I boka får vi og lese om då ei trælejente vert ofra til gudane og korleis Ingeborg, høvdingdottera reagerer på dette. Vi kan jo faktisk ikkje vite kva slags kjensler overklassa ( som jo Ingeborg høyrer til) på 800 – talet eigentleg hadde overfor slike ofringar, men romanpersonen synes i kvert fall dette er ei grueleg hending og forfattaren skildrar hendinga med innleving.

Dersom vi går litt attende til Ingvaldsens bok om Harald Hårfagre att, så skriv til samanlikning han i ein stil heilt blotta for kjensler om då Harald Hårfagre likviderar ei heil bygd oppe på Dovre. Nett nok er og sagastilen kort, knapp og noko lakonisk, men med høgre litterær kvalitet.

Det er fremdeles Torill Thorstad Hauger som har skrevet de beste barnebøkene om vikinger. Røvet av vikinger kom ut i 1978 og siden kom det jo som kjent ut flere bøker i serien, den siste i 1995. Dessverre avtar serien i kvalitet etter hvert, og både jarlesønnen Sigurd, Ravnejenta med flere fikk etter hvert noen replikker som i hvert fall ikke jeg ville tiltro mennesker som levde på denne tida enten de var av høy eller lav byrd. Det er også påfallende at både Sigurd og ”rivalen” Tord Illugesson begge - uavhengig av hverandre - har såpass moderne holdninger angående bruk av vold og hevnmotiv.

Vera Henriksen har også skrevet noen barnebøker fra samme tid, med location Island, men disse var jo ganske kjedelige da, og så vidt jeg husker med mye oppramsing av ætter etc som er helt uinteressante for dagens barn. Hennes sterkeste side var så avgjort ikke å skrive barnebøker. Andre? Mary Lee Nielsen har et klart religiøst budskap i hvert fall i noen av sine bøker fra den samme tida, og ”avguddyrking” var virkelig fæle greier. Burde kanskje ta med Ole Røsholdts bøker også, som ikke er så verst.

Kritikeren i barnebokkritikk.no etterlyser ”en vikingbok fra en forfatter eller illustratør som aldri har bladd i sagalitteraturen.” Med dette regner jeg med at han mener en skildring frigjort fra denne stilen. For min del lurer jeg på hvor mange flere vikingbøker for barn og unge vi egentlig trenger. Kanskje holder det for en stund nå.

Så en liten minifaq:

1: Kan Harald Hårfagre av Ingvaldsen brukes når det kommer desperate foreldre på seinvakta og med flakkende blikk spør etter noen lette fagbøker til 9-åringen som plutselig kom på at han skal levere en skoleoppgave dagen etter?

• Ja.

2 : Er Ramna-Floke en sikker vinner på klassebesøket i ungdomsskolen?

• Neppe.

Så kan vi kanskje til slutt more oss med å se på et utdrag fra en gammel film fra 1958, også riktig lenge siden, her med Tony Curtis og Kirk Douglas i ledende roller. Skal si vikingene var et støyende folkeferd!

Å neiiiii! Orker jeg ENDA en vampyrbok!?

Boka heter Vampyrjegeren og er skrevet av Heine T. Bakkeid. Dette er første boka i den planlagte serien Dr. Schnabels Krønike. Og folkens, her vrimler det av alskens vampyrer og annen styggedom!

Handlinga starter i Valakia på 1700-tallet (nå Romania) og pesten rår. Vår helt Vlad mister hele familien og læres opp av sin onkel Arad, militærkirurg i den serbiske hær, til å bli vampyrjeger. Forfatteren boltrer seg i groteske og makabre virkemidler - får vel legge til – uten at det blir spekulativ, men dog med en dyster undertone som i hvert fall jeg synes - uten å være ekspert på sjangeren - egner seg for vampyrfortellinger. Sammen med den unge hovedpersonen, som for alderen er særdeles uredd og handlekraftig, reiser vi gjennom hele Europa og havner blant annet i London og i Paris, med en utflykt til Versailles. Forfatteren får godt fram stemninga slik man kan tenke seg at det var på denne tida og etter kildelista å dømme ser det ut som at han har gjort grundig research. Både person- og miljøskildringa virker troverdig, og hovedpersonen (jeg - person) kommer tydelig fram og er lett å få sympati for. Det er to år siden forfatteren ga ut en bok sist, og denne gangen har han brukt tida godt. Så da får vi bare håpe at han klarer å følge opp i de neste bøkene i serien.

Det er bare noe jeg stusser litt ved; vår unge helt heter altså Vlad (forkortelse av Vladimir), men i motsetning til sin navnebror er han altså ikke vampyr ( i hvert fall ikke foreløpig får jeg vel for sikkerhets skyld legge til) men altså tvert i mot vampyrjeger! Navnet kan da ikke være tilfeldig valgt???

Med i handlinga er også en vampyrkanin (!) og vampyrflaggermus som den unge Vlad møter i en kirke i Valakia. De bidrar med litt komikk i den ellers ikke akkurat muntre fortellinga. De heter Bunny og Batty (!) og det høres jo ikke særlig romansk ut for mine ører, men mer som personer i en animasjonsfilm for barn.

Her et gammelt trykk hvor medisineren Guy de Chauliac holder en anatomitime for et interessert publikum, og er i full gang med å disikere et lik. Bildet (trykk?) er litt slitt men så er det jo skikkelig gammelt også da!

Flere (for meg ukjente) historiske personer er med, blant annet William Cheselden som skrev Osteographia, or the Anatomy of the Bones (1733). Denne holder også en offentlig anatomitime i boka. En annen omtalt person i boka er medisineren Guy de Chauliac som levde på 1300-tallet i Frankrike. Med flere.

Endelig, en vampyrbok helt fri for chiclitt – tendenser. Gamle Vlad må kroe seg i sin grav ... eller kiste!!

Jeg kaster meg ned på gulvet og hulker høyt!!

IGJEN har jeg fått høre at bloggen er treig!!
KAN det være fordi det er

• for mange bloggposter på sida? Nå har jeg redusert til 7 og det må da gå an!
• for mange blogger på blogglistene mine? Nå har jeg i hvert fall frisert dem ned litt. Burde jeg klart meg med én liste? Er en egen bibliotekarliste unødvendig aphartheidistisk? Nei, pokker heller da! Litt yrkesstolthet må man da kunne tillate seg!
• for mange embeddede youtube-videoer? Joa, DET kan kanskje forsinke. Skal jeg nøye meg med bare linkene heretter, kanskje? Selv om bloggen BLIR sprekere med litt bilder?
  
• Og apropos bilder – i fire farger eller ikke – det ER jo ikke nødvendig å legg ut SÅ mange bilder og i hvert fall ikke i så stort format. (Dessuten antar jeg at mine lesere er så intelligente at de er i stand til å lese en tekst uten bilder. )
• Så er det jo min rikholdige ”emneordsky”. Er det den som er synderen, kanskje? Akkurat nå er den på intet mindre enn 1338 emneord!!! Hvilken annen blogg har bare tilnærmelsesvis så mange emneord som meg?

Kanskje får folk rett og slett får lære seg litt tålmodighet! Her en passende melodi for å korte ned ventetida!

På en annen side: Hadde det VÆRT for mye forlangt at blogspot hadde hatt litt bedre kapasitet!

Det tøffe livet på bøgda

Årets bok av Hilde Hagerup handler om livet i ei lita bygd med det fiktive ( fant det i hvert fall ikke på google) navnet Spiksund. Hvor bygdesladderen florerer.

"Vi spredte sladra, vi sperra opp øya slik vi hadde lært av Pølsa og mora hennes, vi bøyde oss framover og hviska nå skal du høre, skal du høre her, har du hørt det, har du ikke hørt det, du har vel hørt det nå. Da tror jeg du er den eneste som ikke har hørt det. " s 58.

Og hvor det gjelder å innordne seg;

"og jeg satt sammen med dem og var en annen enn meg selv, en del av det hele som ingen lengre hadde noe imot, verken flink-flink eller fittairæva-flink, men det alle enkleste, det jeg burde ha kommet på for lenge sida, det både Eirin og Pølsa hadde skjønt mange år før meg, det som var det aller beste å være, i hvert fall smartest, nemlig ingenting" s 121.

I sentrum for handlinga er outsideren

• Malin, 14, som også er fortelleren i boka, skoleflink, faktisk så flink at hun må holdes igjen ("det var ikke noe poeng i å rase gjennom ekstrahefte etter ekstrahefte i matematikk og engelsk, jeg måtte likevel vente på resten av klassen") og den jevnaldrende

• Georg, like intelligent men brutal.

Begge kommer fra dysfunksjonelle familier, Malins mor er gæern om ikke i klinisk forstand og Georgs far særdeles voldelig.

Boka starter med denne setningen; ”Faren min døde på do”. Etter en kort intro går vi 20 år tilbake i tid.

Dette er en sterk bok om flokkmentalitet, undertrykking og vold. Det er imponerende at det går an å skrive så vakkert om for eksempel hvordan en ungdomsgjeng raserer hytta til en upopulær lærer. Med forbehold om at jeg ikke har lest absolutt alle av årets ungdomsbøker ennå; det skal mye til at det kommer noe bedre enn dette, og jeg hadde blitt virkelig forbausa hvis ikke denne boka i det minste blir NOMINERT til de fleste aktuelle priser.

Boka er kanskje ikke helt enkel, så da kan man jo stille seg de evinnelige spørsmåla;

• for hvem ER boka,
• er dette noe som ungdommen vil like?
• Og hvordan skal boka formidles for voksne som også burde ha glede av å lese den?

Nok et eksempel på ungdomsbokas formidlingsproblem altså, men måtte den nå fram til dem som fortjener den! Kan legge til at boka har en åpen men optimistisk slutt.
Boka heter forresten Alt som er galt ved Georg. Flott tittel!

Da er ( eller rettere sagt tror jeg, ungdommen er jammen et uforutsigelig folkeferd) nok Get used to it av en annen Hagerup ( det er sannelig sterke litterære gener i denne slekta) , nemlig Linde, mer "ungdomsvennlig". Vi møter igjen Billie fra fjorårets bok, ”Ingen som røyker hopper strikk”, nå er jentungen 13 og på full ferd ut i ungdomslivet. Språket er enklere enn i Hilde Hagerups bok, men fengende og effektivt. Og også denne forfatteren klarer å skape troverdige personer. Billie er både sårbar og sterk, og lett å like for leseren. Dette er også en jegfortelling.

Boka handler om å lære seg festlivets koder, alkoholdrikkingas edle kunst, å utvikle seg i utakt med bestevenninna og kjipe lærere. Men kanskje først og fremst om vennskap, som skildres med varme.

Jeg liker spesielt skildringa av moren, som på ingen måte er forbilledlig, drikker for mye gjør hun også, men stiller opp når det virkelig trengs! Året er 1981, altså 10 år før handlinga i Hilde Hagerups bok hvis jeg nå har regna riktig og skolen er Belset, stedet er Rykkin. Og ”alle veit” jo hvordan det var på Rykkin på denne tida!

"Noen bestemte at en hel haug av leilighetene i Bjørnebærstien skulle disponeres av sosialkontoret, så blant en rekke folk med alminnelig dårlig råd, bodde det en gjeng mer eller mindre tørrlagte alkiser, kriminelle som akkurat hadde sleppi ut av fengsel, psykiatriske pasienter, aleinemødre, narkomane og innvandrere, og så hadde vi den mest interessante gjengen, og det var de som var en blanding av alt samma på en gang. Ut av dette fellesskapet vokste det opp en hel haug av enda flere alkiser, kriminelle, psykiatriske pasienter, aleinemødre og narkomane. En god del av de folka endte jeg opp med å bli veldig glad i. 152 - 53"

Til slutt litt musikk:
Det er sjelden å lese en ungdomsbok hvor det røykes så mye som i denne boka, så jeg tror nesten vi må dra fram denne klassikeren fra YouTube, her i Django Reinhardts tolkning fra 1935. Og så bør vi vel i rettferdighetens navn ta med favorittlåta til Billie og Nina også. På en fest spiller de denne litt småpussige 80 – tall – klassikeren (uten at det ser ut til at selve budskapet gjør noe særlig inntrykk på festdeltakerne) og den er det jammen lenge sida jeg har hørt! (Tenkte du gjetta hvilken låt jeg sikta til, nå ja!)

Dette er Linde Hagerups andre bok og vi er mer enn klare for en fortsettelse om Billies bravader!

Levende bilder

Etter å ha fulgt den avsindig spennende nobelprisutdelinga i litteratur er vi tilbake til årets barne- og ungdomslitteratur igjen. En forfatter som garantert ikke får nobelprisen er Jon Ewo. (En skjebne han for så vidt deler med de aller fleste andre forfattere.) Derimot er han en av de beste i landet til å skrive faktabøker for ungdom.

I boka Film, død og kjærlighet som det burde være unødvendig å si handler om film, har han laget en rammehistorie rundt faktastoffet med seg selv i hovedrollen. Her driver han et detektivbyrå og det går til tider hard for seg, dette muligens som en honnør til hardkokte B-filmer.

Med hjelp av en tidsmaskin (!) reiser Ewo tilbake til slutten av 1800 tallet for å finne ut om det virkelig VAR brødrene Lumière som var først ute med oppfinnelsen av filmen eller om noen er blitt forbigått. Ewo skjuler på ingen måte at han har et lidenskapelig forhold til film og han formidler stoffet med en energisk og personlig stemme. Dessuten liker jeg at teksten står på egne bein, uavhengig av illustrasjonene. (Ikke noe gæernt med Bjørn Ousland illustrasjoner, men det er jo som kjent i hovedsak tekst det drives med i min bransje. ) Oppfinnerlivet var ingen dans på roser den gangen, det var mange triste skjebner og stygge historier bak kulissene. Det er ikke tvil om at forfatteren har gjort god research. Så kan man jo spørre seg – slik jeg har gjort noen ganger før – om selve rammehistorien rundt er nødvendig eller om den burde ha vært korta noe ned.

Forfatteren vil også formidle hva slags inntrykk film må ha gjort på mennesker som levde på slutten av 1800 – tallet. Og plutselig begynte jeg å lure; kan dagens barn og unge i det hele tatt forstå hvorfor folk en gang i tida syntes det er så fascinerende ved levende bilder? Og nå må jeg nesten få lov til å mimre aldri så lite grann igjen. Jeg er født i 1953, altså under 60 år etter de begivenheter som Ewo skildrer fant sted. Vi som var barn i 50 - åra hadde jo (som kjent) ikke TV, så første gang jeg så en film var på kino sammen med min far, og ... skal vi se om vi finner den på youtube kanskje: Ja det må være den her! Tyven av Bagdad! Fra 1961... eller stopp en halv, jeg var yngre da jeg så den, TROR kanskje heller at det må ha vært en nyutgivelse av denne fra 1940! I hvert fall svære greier for et barn anno rundt 1960! (Lite ante jeg jo da at jeg skulle se den igjen på en liten rute på en Mac!)

Tilbake til boka. Selv om Ewos bok konsentrerer seg kun om filmens spede start kan det jo være naturlig å sammenlikne med Håndbok for André av Yngve Sæther (Aschehoug 2009). Den var jeg jo ikke SÅ begeistra for. Min favoritt blant filmbøker for barn er og blir Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Den behandler Georges Méliès liv i en skjønnlitterær form (håper inderlig jeg har plassert aksangene riktig nå) på en glimrende måte. (Kan jo ta med at Méliès selvfølgelig også er med i Ewos bok.)


Egentlig burde jeg kanskje ha vist en liten filmsnutt av Méliès nå, for eksempel klassikeren Reisen til månen, men jeg tror heller jeg viser filmen med den boksende kenguruen av den egentlige hovedperson i Ewos bok, Max Skladanowsky. Og så må vi vel ta med noe av Lumière- brødrene også, for eksempel der arbeiderne forlater fabrikken. (Herregud, bare overse de dustete nåtidsreklamene på filmen!) Her kan vi i levende bilder se hvordan datidas arbeidere - kvinner og menn- så ut i 1895! Altså for 125 år siden! Og det kan man jo nesten også kalle en tidsreise!

Til slutt litt om formatet på disse fagbøkene som Jon Ewo gir ut på Omnipax. De er jo VELDIG svære da, ikke akkurat noe man tar med seg på banen og egner seg definitivt ikke som reiselektyre. Tunge ( altså av vekt) er de også. I det hele tatt litt uhåndterlige. Nesten som slike digre filmruller før digitaliseringas tidsalder.

Og så døde Solomon Burke

En av de største!



Den ene etter den andre av de store faller fra, og det er virkelig til å gråte over! I anledning de triste begivenheter bør vi vel unne oss enda en sang, hvor den i mer en en forstand store artisten stadfester det uomtvistelige faktum at Everybody need sombody to love!

Akkurat den sangen er jo spilt inn av på utmerket vis av både den ene og den andre men i dag er det Solomon det gjelder!

Så var spenninga over for denne gangen

Jeg regner med at alle har fått med seg hvem som til slutt fikk Nobelprisen i litteratur i år. For min del er jeg mer enn tilfreds med at prisen gikk til en som har vært lite nevnt i årets nobelprisspekuleringer. Det gjør jo heller ingenting at jeg faktisk har lest noe av denne forfatteren. Derimot blei jeg litt forbausa over at akkurat denne forfatteren ennå ikke hadde fått den! Eller for å si det på en annen måte, hvis noen hadde fortalt meg at han allerede HADDE fått den, hadde jeg ikke sett noen grunn til å betvile det. Men som alle veit, unnlatelsessynder er det nok av i Nobelprisens lange historie. For ikke å si omvendt.



Siden jeg har spilt 5 anglo - amerikanske låter i forbindelse med årets utdeling er det nå på høy tid å spille noe fra forfatterens eget hjemland. Siden jeg blei drit lei av El Condor Pasa for over 30 år siden etter at Simon og Garfunkel ... ja æsj, alt det her veit dere jo, ikke noe gæernt med peruiansk folkemusikk eller latinamerikanske gatemusikanter, det blei bare too much en periode, så i dag spiller vi litt andre rytmer.

Jippie!

Jeg hopper og hyler av begeistring!

Folkens! Så er

dagen her!

1 dag igjen!

• Uansett hvem som får den,
• uansett hvem som fortjener den
• eller ikke,
• uansett kjønn,
• ung,
• gammel,
• eller alt for gammel,
• nasjonalitet,
• språkområde,
• om vedkommende er kjent
• eller en de færreste har lest eller i det hele tatt har hørt om før -

- det som skjer det skjer!

2 dager igjen!

Spenninga er ikke til å HOLDE ut!

3 dager igjen!

HVEM bliiiiiirdetsomfårnobelpriseniåååååårdaaaa!!!??

Det overjorrrrrrrrdiske

Han , Damen (ja han HETER faktisk det) , overjordisk vakker
Hun, Ever (navnet neppe tilfeldig valgt) også svært pen.
Han : ER han vampyr eller ikke? (Jeg røper ingenting!)
Hun: har fått synske evner etter at resten av familien ble drept i en bilulykke. Lillesøstra materialiserer seg som spøkelse og søstrene fortsetter den godmodige søsterlige småkranglinga fra før ulykken. Forøvrig har hun det topp i sin nye tilværelse i det hinsidige med tilgang til blant annet ”himmelske klesskap”.
Ellers medvirker venninnen, Haven og
deres felles venn Miles, som er homofil.
Og den onde Drina, også hun av en annen verden,
med flere.
Etter en del klabb og babb og dramatikk på over 297 sider avsløres alle gåter i siste kapittel men likevel skal vi utsettes for en fortsettelse. Serien heter .... hold dere godt fast ... De udødelige og boka heter Ever – for alltid og forfatteren er Alyson Noël. Så da får vi jo se om også Ever - som Bella i Twilightserien- klarer å bevare jomfrudommen gjennom hele serien! Ohmygodfornomøl!

Nei takke meg då til Svarte-Mathilda som er ein heilt streit spøkelsesroman i sjangeren heimsøkte hus (kan ein skrive heimsøkt på nynorsk eller får eg med ho Svarte-Mathilda å gjere då?). Det er berre ein ting eg lurte litt på, den unge bibliotekaren på det biblioteket som hovudpersonen Elisabeth vitjar kunne finne ut kva slags bøker den stakkars Marie som vert drepen på mystisk vis for 20 år sidan hadde lånt før ho døydde. Og dette med eit manuelt utlånssystem! Kva slags system kan no det ha vore då! Biblioteka skal då heller ikkje lagre slike opplysningar for då kan dei få med datatilsynet å gjere! Og dessutan skal jo ikkje bibliotekarane fortelje for andre kva lånarane deira har lånt. Nei, ho Svarte-Mathilda burde ha kverka bibliotekaren og! Eg skjønar no godt kvifor sjefsbibliotekaren var så sur med slike medarbeidarar å bale med! Heilt utan grenser for kva som passar seg!

Hva var vel livet uten Facebook

På denne dag har jeg vært nøyaktig tre måneder på Facebook, dette stedet ”ingen forlater før man har fått merker av det”, og hva pokker skal jeg si?

Facebook er en fin måte å holde kontakt med folk du gjerne vil holde kontakt med og som du ikke omgåes så ofte. Jo da, det finnes også andre kommunikasjonsmidler. Men facebook er liksom så .... greit.

Den mest representerte yrkesgruppa blant mine ”venner” er bibliotekarer som jeg har truffet på seminarer og andre velegna fora. Foreløpig har det ikke vært noen avanserte bibliotekfaglige diskusjoner på facebook, og i hvert fall ikke etter at jeg ble medlem at dette ”sosiale” nettstedet. (Uten at dette nødvendigvis trenger å ha noe med meg å gjøre.) Terskelen er lavere, atskillig lavere kan man trygt si, for å slenge med leppa på Facebook uten å skylde på at det snart er helg eller å legge til at man ”ikke kunne dy seg, men etc etc” enn på en viss bibliotekarpostliste.
Jeg prøver å unngå å fortelle om alle soppturene jeg har tatt i høst ( det vil si ingen), alle tyttebærturene (det vil si en) ... eller stopp en halv, jeg la jo ut noe om det, ja herregud det holdt jeg på å glemme ... eller om at jeg har vaska huset eller andre trivialiteter.
På en annen side har jeg pokkermeg ikke hatt mye fornuft å meddele alle mine til nå 127 venner heller, annet enn alminnelig leppeslenging.
Men ellers følger jeg kardemommeloven, og er egentlig både grei og snill om jeg skal si det sjæl!

Og hvordan legger jeg opp ”vennepolitikken”?
Tjaaaa... Noen sender forespørsel til meg og noen ganger er det omvendt. Det HAR faktisk hendt at jeg har fått forespørsel fra noen jeg ikke ANER hvem er. Da får man jo en litt ekkel følelse, akkurat som når man treffer ukjente folk på gata som tydelig kjenner deg. Men i cybern er alt tryggere, mer oversiktelig og forutsigelig. For - man har jo google!

Ungdom under 30 sender jeg sjelden forespørsel til, for jeg synes at de selv må få bestemme om de vil være ”venn” med gamle kjerringer over 50! ÆRLIG talt! Men – faktisk – tro det eller ei - er det overraskende mange ungdommer som sender forespørsel til meg. Og da blir jeg jo skikkelig smigra! (Jeg hadde i hvert fall ikke giddet å være venn med tanta mi på facebook den gangen jeg var ung, altså hvis det ikke hadde vært fordi jeg var ung på en tid da EDB som vi kalte det den gangen var eksotiske saker!)

Som det står på bildet : Facebook is watching you! (Men så legger jeg jo ikke akkurat ut sjela mi der heller da!)

På Facebook har du full oversikt. For eksempel over hvem av dine venner som er blitt venn med hvem. Hvis du kommenterer en av dine ”venners” innlegg får alle de andre ”vennene” dine vite det også! Dessuten kan man hele tida følge med på hvem som er pålogget. På facebook er alle ”storebrødre”. Og – du kan enkelt gå tilbake og sjekke hva du EGENTLIG skrev på facebook. I motsetning til hvis du for eksempel har vært på fylla og har en fornemmelse av at du har sagt noe du ikke burde ha sagt men ikke husker helt hva!

Og så kan man ”like” ting på facebook, for eksempel Det islandske språket. (For tida liker jeg 125 ulike ting, så kom ikke her og fortell meg at jeg er sær og vrang!) Dette kan være en grei måte å få med seg alle nyheter på, for eksempel fra forlagene. Og hvis du ”liker” ”Matprat” og andre matblogger så trenger du jo aldri lure på hva du skal ha til middag. (Matprat: nå holder det kanskje med alt det derre maset om fårikål?)

Noen av de første kampanjene jeg ”likte” var Oslo kommune må sikre Fattighusets lokaler. Jeg vil også bevare Hardanger og synes at Dag Olav skal ha tomten. I gamle dager gikk vi i demonstrasjonstog, nå holder det med et museklikk på facebook. (Er det rart at alle går på treningsinstitutter? Du kan forresten ”like” dem også!) Du kan jo pokkermeg legge hele livet ditt inn i Facebooks klamme favn! For å ( litt fritt) sitere salige Aage Braarud; hvaaaa vaaaar vel livet uuuuten facebook!

Til slutt en bekjennelse: det hender at jeg slenger innom facebook på jobben (fryktelig fort gjort siden vi har facebook-ikon på web-sida vår!) og da ser jeg jo at det ikke bare er meg... (Det er forresten 398 personer som liker oss, derav 46 av mine venner!)

Eli Frisvolds overjeg: Krrrrremt!
Eli Frisvold: åjasså, deg igjen...
Eli Frisvolds overjeg: aporops bekjennelser; du kunne jo ha sagt noe om all den stygge banninga di da!
Eli Frisvold: nei hør her, ”pokker” er da forpokkermegikke banning!
Eli Frisvolds overjeg: Å, du har nok kommet med styggere uttrykk enn det!
Eli Frisvold: ja men bare til dem som tåler det, og...
Eli Frisvolds overjeg: Jeg synes du nettopp har sagt noe om hvor gjennomsiktig facebook er!
Eli Frisvold: (rødmer som en pion)
Eli Frisvolds overjeg: og så de syke bildene du legger ut av deg sjæl da! Skal du aldri lære! For eksempel det der hvor du hadde en musesnute på!
Eli Frisvold: Altså, det var jo en humoristisk kommentar til det at jeg blei en grå mus på Aftenpostens facebooktest! Dessuten har man ikke mer moro enn man gjør det til sjæl!
Eli Frisvolds overjeg: Men den gangen du opprettet gruppa Åse Kleveland for president, da Eli!
Eli Frisvold: (Rødmer igjen) Ja akkurat det angrer jeg faktisk litt på, men jeg ville liksom komme litt lengre enn ”jahvemvilduhatilpresidentda” - argumentet i republikk- kontra monarkidebatten. Åse Kleveland, hvis du skulle snuble over dette , stuntet var seriøst ment! Og faktisk så har jo gruppa fått en del...
Eli Frisvolds overjeg: (utstudert sarkastisk) Og hvor mange VENNER har DU på facebook da?
Eli Frisvold: Akkurat nå 127, men så er det jo en del bibliotek og museer og sånn også da...
Eli Frisvolds overjeg: (med tydelig ironisk undertone) : Har du fått et bedre liv etter at du ble medlem i dette såkalte sosiale nettstedet, da fru Frisvold!
Eli Frisvold: Herregud!

Og til slutt kan vi jo overlate oppsummeringa til den for oss som har levd en stund kjente, kjære soulgruppa The Dramatics!