En ny(gammel) trend?

Så har jeg lest en debutantbok igjen, og da begynner jeg vel så smått å bli ferdig med årets barne- og ungdomsbokdebutanter. Dette er enda en sjangerblanding (av skjønnlitteratur og fakta) og denne gangen er det Håndbok for André jeg snakker om. De som er med:

• André og
• venninnen Pia, begge ca 13,
• Alex, husvenn, en voksen mann som har store kunnskaper om film, både praktiske og teoretiske, og som ser som sin oppgave å lære det han kan til André og Pia, to særdeles lydhøre og lærevillige ungdommer,
• Andrés foreldre,
• og Karla, storesøster, som ligger i koma etter en ulykke.

Det er naturlig å sammenlikne med Dag. O Hessens bok (nettopp blogget om ) men i dagens bok spiller den skjønnlitterære delen en større rolle. Muligens for å lokke i unga litt filmkunnskaper, for så vidt et prisverdig tiltak, men boka blir såpass stappa med faktaopplysninger at jeg lurer på om de gidder å lese alt hvis de da ikke er spesielt interessert i film fra før. Og hvis så er tilfelle tror jeg at det skjønnlitterære stoffet bare vil forstyrre. Og de som kanskje blir grepet av historien om søstra som ligger i koma på sykehuset kan rett og slett føle seg litt snytt av at forfatteren har andre hensikter. (Ja da, jeg HAR gjentatt dette noen ganger før, til kjedsommelighet vil sikkert noen si!)

Det er også fristende å sammenlikne med Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet, som jeg blogget om for 3 år siden. Her er formålet kunstformidling. Da var jeg jo også skeptisk, men Sortlands bok er tross alt noe annet, da! Personskildringene er mer levende og dessuten er det en ganske gripende kjærlighetshistorie i boka. Kort sagt bedre litteratur. (Men pokker heller : Sortland ER jo Sortland, da!)

Og til slutt vil jeg også ta med Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Også her er forfatterens intensjon å formidle sin lidenskap for film for barn, men utførelsen er atskillig mer elegant, noe jeg skriver litt om her.

Nå begynner jeg å lure på om denne sjangerblandinga – som på ingen måte er noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen - begynner å nærme seg en slags trend. Velges dette grepet (fagstoff i en narrativ innpakning) fordi sjansene for å bli innkjøpt av Kulturrådet da økes? (Håndbok for André er for eksempel påmeldt innkjøpsordningen for skjønnlitteratur). Av en eller annen for meg ubegripelig grunn kjøpes det inn mer skjønnlitteratur (alt for mange spør du meg) enn faglitteratur i innkjøpsordninga. (Som jeg fortsatt varmt forsvarer, men gidder ikke legge ut noen link denne gangen). Antall innkjøpte fagbøker i 2009 er 25 titler. I 2008 det samme. Og i 2007 20. Og etter en opptelling av 2008 års innkjøpte SKJØNNLITTERÆRE bøker har jeg kommet fram til litt i underkant av 150 titler. (Jeg aner faktisk ikke hvorfor pengesekken er så mye mindre for fagbøker enn for skjønnlitteratur.)

Dessuten har jeg nettopp lest den siste ungdomsboka til Jon Ewo. Den tror jeg nok også krever en tålmodig leser. Med en noe intrikat intrige og mange innfall vil forfatteren fortelle at frihet og kjærlighet er bra saker. Men når det gjelder DENNE forfatteren, så vil jeg NETTOPP fremheve evnen til på en særdeles kreativ måte - også med skjønnlitterære virkemidler men stort sett uten å miste fokus - å formidle faktastoff. Jakten på en konge ( blogget om her) ble innkjøpt av Kulturrådet i 2007 mens Hjertet som ikke kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc (også blogget om før) ikke ble innkjøpt.

Og mens jeg nå sitter her kom jeg plutselig på en bok av Philip Newth som heter Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler. Her forteller forfatteren om matens historie til bikkja si(!)– og altså med leseren som tilhører- mens han lager suppe. Samtidig tar forfatteren oss med i sine undersøkelser om matens historie og deler sin begeistring med oss. (Også denne boka har merkelappen skjønnlitteratur mens en seinere "oppfølger" er en rein faktabok).

Litt tilbake til Håndbok for André igjen. Boka har en liste bakerst over filmer du MÅ se før du blir 25. Det får da være grenser på hva man skal pådytte ungdommen! MÅ se, da gitt! Er det for pokkermegikke allerede nok kidsa MÅ gjøre hvis vi ikke skal legge enda flere steiner til byrden! Men i stedet for å hisse meg opp over denne obligatoriske lista eller at verken Fassbinder, Werner Herzog, brødrene Kaurismäki eller Ken Loach er med så slipper vi heller til Sha Na Na som her formidler ekte filmglede! Disse gutta har skjønt det! Og for at ingen skal ta MEG for noen utelatelsessynder så tar vi med The Drifters også. (Legg merke til DEN falsetten da folkens!)