Og så har man lest noen voksenbøker igjen

I serien ”Og så har man lest noen bøker som alle andre har lest for lengst” starter jeg med Høytleseren som som kjent går på kino akkurat nå. Den gidder jeg ikke å blogge om – ikke fordi det var noe gæernt med boka – men fordi ... ja fordi. En trist bok, men ingen ting mot Svalene i Kabul av Yasmina Khadra. Forfatteren skriver som sikkert de fleste har fått med seg under psevdonym (sin kones navn, ja, det var greit for kona, det skal faktisk være hun som foreslo det), han er født i Algerie og ble svært tidlig tvunget inn på en militær karriere av sin far.

Boka er VIRKELIG trist, det er ikke grenser, du blir slått helt ned i støvlene. Noen har sammenliknet den med en gresk tragedie, er det virkelig SÅ forferdelig i dagens Kabul. Jeg mener : finnes det INGEN lyspunkter? Da jeg leste boka ble jeg litt nysgjerrig på om forfatteren virkelig har vært der. Noe han innrømmer til Dagsavisen at han ikke har.

”– Hvor lenge oppholdt du deg i Kabul?

Men Yasmina Khadra har aldri satt sin fot i Kabul. Han mener han kjenner mentaliteten til Taliban så godt fra egne erfaringer i Algerie – at det ikke var nødvendig.

- Som forfatter er det menneskenes følelser og mentalitet som er selve råmaterialet. Jeg hadde ingen problemer med å skildre en by ødelagt av langvarig krig og vanstyre. Det er også av stor betydning for meg som arabisk forfatter å bidra til større forståelse og innsikt i arabisk kultur hos vestlige lesere.”

Finnes det da ikke et lite gnist av håp i denne boka? Jo. Håpet er representert ved den gamle Nazish, selv om det ikke går så bra med ham heller, så viser han en livsglede og et håp.

”-Jeg skulle så gjerne ha hørt en sang. Du aner ikke hvor lyst jeg har til det. En sang med musikk, og en stemme som får det til å ile gjennom deg fra hode til fot. Tror du at vi noensinne, en dag eller en kveld, vil kunne slå på radioen og høre orkestrene spille sammen helt til de svimer”

”-Musikk er livets virkelige ånd. Vis spiser for ikke å dø av sult. Vi synger for å høre at vi lever. Skjønner du hva jeg mener, Atiq?”

S 83, oversatt fra fransk av Ellen Huse Foucher.

Så til ære for vår venn Nazish spiller vi litt Afghanistansk musikk, her framført av den legendariske Ustad Sarahang.

Og til slutt har jeg endelig fått lest Svendsens Catering av Kyrre Andreassen. Dette er en ganske enkel og småmorsom sak om en mann i midtlivskrise med ekteskapsproblemer og dessuten med økonomiske problemer etter at cateringfirmaet gikk heden. En litt trivelig og klossete kar, og i tillegg et artig typegalleri og har boka også litt moral, som for eksempel trofasthet, å holde sammen i gode og onde dager etc. Boka rusler greit avgårde og anmelderne med Ingvar Ambjørnsen i spissen er begeistret . ”Mer Svendsen! En til!” (Antar at forlaget var spesielt begeistret for akkurat den!) . Personlig orket jeg ikke lese ferdig boka så jammen var det bra at jeg hadde sikra meg nok reiselektyre. Handlinga er fra Drammen, uten at jeg kan si noe om boka hadde blitt verre eller bedre av å ha handling fra et annet sted.