Kinamat på alle fat!

OBS: HØY mimrefaktor!

FØRSTE GANGEN
Første gang jeg spiste kinamat var i Kristiansand i 1973. Og da var kinesiske restauranter fryktelig eksotisk. Den smokingkledde (!) kelneren (en ikke spesielt blid sørlending) syntes nok vi så litt shabby ut og ville helst få oss ut så fort vi hadde spist. Noen år seinere verserte det for resten rykter om tomme kattematbokser i søppelspannene i restaurantens bakgården. Muligens bare fordommer.

LITT MER MIMRING
Jeg kunne jo også ha ramset opp noen av de kinarestaurantene jeg frekventerte i Oslo i 70 – åra. Den eneste gjenværende restauranten fra den tida tror jeg må være den i Munchs gate. Hvor det nå også er ( eller i hvert fall var for få år siden) internettcafe. Nok et eksempel på kinarestaurantenes evner til å møte udekkede behov, et fenomen Are Kalvø kommer inn på i boka si. (Som jeg har blogget om før.) I 70 - åra kostet et måltid ca 20 kroner på kinarestauranter. Det billigste man kunne få var stekt ris med erter, reker, egg etc. Og noe av det mest eksotiske var bambusskudd. Som i dag finnes på enhver Rimibutikk.

PIZZA, KEBAB OG TEXMEX
Kalvø kommer også litt inn på pizza og kebab. Den første gangen jeg smakte pizza var i 1973. Det var Peppes Pizza på Frogner plass. Akkurat denne restauranten som altså var Oslos første Peppes er nedlagt i dag. Pizzaene var firkantete, kostet 14 kroner og var rikelig til to. Noen år seinere ble denne restauranten delt, de med uformelt antrekk ( i dongeri) ble sendt i en avdeling og slipsfolka i en annen.

Kan jo også nevne tex-mex-restauratene som kom for fullt i 80-åra. Noe sier meg at antallet har gått kraftig ned de siste åra, og sjekker man dette nettestedet ser det ut som at det bare er tre igjen i Oslo. Til gjengjeld bugner jo tex-mexingrediensene på supern.

INDISK
Wikipedia : det er ikke riktig at Peacock som åpnet i 1985 var den første indiske restauranten i Oslo. Den første indiske restauranten i Oslo lå i Fredensborgveien, jeg husker jeg feiret 30 – årsdagen min her i 1983 og det var IKKE mitt første besøk. Jeg mener å huske at restauranten het Maharaja. Maten var god og kelnerne sjarmerende urutinerte. Kan jo ta med at det var servering av pakistansk mat på Frisksportrestauranten i Grensen - som siden flyttet til Munkedamsveien under navnet Vegeta vertshus, nå flyttet hit - hver lørdag i hvert fall fra 1975.

SPAGETTI OG HUSMORPIZZA
Kalvø kommer også inn på hvordan nye matvaner fant veien til norske kjøkkener. Da min mor serverte spagetti (pasta hadde ingen hørt om) i 50 og 60 – åra hørte potetsalat med gressløk til. (Poteter måtte man jo ha.) Og kjøttedeig og ketchup. De hjemmelagete pizzaene hadde tykk bunn, minimum en halv desimeter, ikke italienske akkurat men solid mat som bare en med husmorskole kunne lage den.

KULTURELT MANGFOLD
Ellers slutter jeg meg til Kalvø og takker alle som har reist den lange veien opp til dette kalde gråsteinlandet og bidratt til å gjøre kulturen – deriblant matkulturen – mer mangfoldig. Bare det å slippe å gå på apoteket og kjøpe safran for 80 kr. grammet når man kan få krydderet for under halve prisen hos innvandrerbutikkene eller i velassorterte matvareforretninger er en stor ting.

KOKOSMELK
Tilbake til kinamaten igjen. Den kinesiske kokeboka mi som kom ut i 1976 baserer seg i stor grad på ingredienser som fantes i vanlige dagligvarebutikker den gangen. Mens man nå selv på Rimi kan velge mellom to forskjellige bokser med kokosmelk foreslår Cheung Mui på side 29 at man blander 150 g kokosmasse med 2 kopper vann og presser saften gjennom et klede.

AKVARIER OG MUSIKK
Kalvø berører bare så vidt selve interiøret og de spektakulære akvariene som finnes på enkelte kinarestauranter i boka si. Og så vil jeg nok en gang vie litt oppmerksomhet til kinamusikken, som den hovne erkenorske kelneren på kinarestauranten i Kristiansand tidlig på 70 – tallet skrudde av fordi han ikke orket mer av det ”skrammelet”. Her en sang som heter Going to Sechuan, antakelig en sang til ære for det Sechuanesiske kjøkkenet, en populær retning i det kinesiske kjøkken. (Linken er litt treig, men vel verdt ventetida!)

KINAMAT PÅ ALLE FAT
Etter hvert har restauranter fra andre østasiatiske land satt sitt preg også på den norske restaurantverdenen. Dette nettstedet for eksempel opererer bare med Sushi og Thailandsk. Men våre venner kinesarane gir seg aldri!

Livet er ikke det verste man har og snart er kaffen klar

Engelbert H og den siste sjansen handler om Gud som sender en engel ned til jorda for å rydde opp. Og det hele ender på lunt dansk vis. (Bare overse det håpløse lysbildeprogrammet!)

Typisk for Damm skal fortellingen drasses gjennom leseløvelesten men ellers en av de beste lettlesttekster jeg har lest på lenge. Og med Dybvig i storform! Boka er utgitt første gang i 2006 av en Dansklærerforeningen og er muligens et bestilling?

Historien er kanskje ikke så original, mener å ha lest noe liknende før men ikke med en slik slutt. De er sgu dejlige de danske!

Hvorfor heter for resten vår helt Engelbert H? Det kan da ikke være denne artisten Kim Fupz Aakeson har tenkt på? Kim! Hører du?

Sommeren står for døra

Et faktum som får Cliff Richard (her som bussjåfør) til å stemme i en munter sang. De spesielle hodeplaggene til alle syklistene skal antakelig indikere at vi er i Franrike.



Jeg tipper at sangen er tatt fra filmen med samme navn. Siden dette blir det siste musikalske høydepunktet fra mitt umusikalske surrehue på denne sida av sommeren kommer her en ekstra trøstebonus sammen med the Shadows.

Regner med å komme sterkt tilbake igjen hvis det ikke blir for mye svinn på min umusikalske underbevissthet av for mye sol, saltvann og hvitvin i sommer.

Og da har jeg lest ut denne boka

Guri har et poeng : denne boka må vurderes som en chicklitt. Eller Litterært drops som Gyldendal kaller denne litteraturen.

Denne fram – og tilbake - kjærlighetshistorien med Tobi kan minne om en såpehistorie, bortsett fra at historien her får en **** spoiler**** god slutt.

Hovedpersonen går på universitetet, og forteller om hva som skjedde noen år tilbake. Historien har altså to tidsperspektiver og krever en noe trenet leser. Derfor er det litt vanskelig å forstå hvorfor forfatteren har behov for å overforklare så mye og ikke stoler på at leseren kan trekke egne konklusjoner.

Men en helt grei page-turner om en ung jentes slitsomme oppvekst på samfunnets skyggeside, altså. Og som sikkert vil fenge unge lesere. Men hvis dette var den beste danske ungdomsboka i 2007 har dansk ungdomslitteratur et forbedringspotensial.

Og hva var det som var så fantastisk med denne boka, da?

Av handlinga:

• En over gjennomsnittet dårlig mor, skifter stadig nye menn, drikker og lar døtrene gå for lut og kaldt vann,
• Den yngste havner på kjøret,
• Jeg-personen går det bedre med, havner først her, hvor det knulles over en lav sko, det er vel slik ungdommen gjør nå til dags, en del problemer med venninner og kjærester , skal vi være kjærester eller skal vi ikke være kjærester, havner i kollektiv, finner seg ikke helt til rette blant de prektige ”tradisjonsbærerne” i kollektivet, lillesøster kommer, lillesøster forsvinner igjen og det er ca så langt jeg har kommet til nå.

Boka er i perioder overtydelig, språket ikke så spenstig at det gjør noe (skal den stakkars oversetteren få skylda?), kort sagt noe pratsom. Danske aviser derimot ”kaller boka en sterk, ung, hærverksroman og har utropt den til årets bok”. Den utmerkede anmelderen Guri Fjeldberg sier det er en ”sterk hærverksroman” , mens Aftenpostens Mette Hofsødegård sier at ”etter lesningen sitter jeg likevel med en usikkerhet om hvorfor det var viktig å få fortalt denne historien” . Og akkurat der er jeg nå.

Men uten tvil en bok som slår an i målgruppa, og jeg må jo finne ut hvordan det går med til slutt.

Boka jeg snakker om heter En dag skinner sola også under hundens hale av Sanne Munk Jensen. Den danske tittelen er ”En dag skinner solen også på en hunds røv” og forfatteren fikk den danske Orlaprisen, som ser ut til å være oppkalt etter Orla Frø - snapper som er en bok av Ole Lund Kirkegaard (norsk tittel Sirkus Benito kommer til byen) for denne boka. Den danske tittelen er unektelig mer spenstig men kanskje vanskelig å oversette.

Men nå tror jeg at jeg tar en pause og leser Åpen om det forbudte av Arne Heli som er en selvbiografi i stedet. Det er vel mer passende lesning for oss gamlinger det, tenker jeg!

PS: begynte plutselig å lure : hva er egentlig en "hærverksroman"

Mer kommer....

Heia Braaann!!

Og då har vel i det minste nokre ein mistanke om kva bok dette handlar om. Dette er og ei bok om ein pasjon, slik som den forrige boka eg nett har lese. Boka skal vere for ”Alle som sett laget over seg sjølv” . Om nokre i til dømes Klanen vil lese ei bok skriven av ein Brannsupportar er no ikkje eg så sikker på, men artig lesning for alle oss andre!

Nokså snedig diktar han og inn denne karen, og sjølvsagt (for oss som veit litt om denne forfattaren frå før) denne. Forma er ei blanding av fakta og fiksjon (???) og hovedpersonen minner ikkje så reint lite om forfattaren sjølv.

”Eg har teke fri frå jobben på biblioteket i dag, der eg er barnebibliotekar. Eg er fri frå småbarnsmødre med irriterande og usjarmerande gullungar på slep. Småbarn er noko av det absolutt verste eg veit på denne jord”. (s 18) (Eg kan ikkje for det altså, men eg humra godt over denne! )

Men han hatar nok NFF, RBK, Per Ravn Omdal, Daniel Namskog, han Fjørtoften og Hareide og ... ja dykk kan no tenke dykk sjølv... meir.

Forfatteren er ikkje nokon medgangssupportar slik som ein viss ordførar til dømes og nett no byrja eg å tenke på Tribunefeber av Nick Hornby. Denne boka handla og om å vere supportar for eit lag i gode og onde dagar. Men er alle Brann-surportarar alltid like pessimistiske som han Stig Elvis?

Men faen folkens! Veit dokker ka! Brannsupportarane syng alltid Min nystemte før kampane! Eller Nystæmten som dei kallar denne sangen der borte! (Eg må no flire og)!

Men herregud då, Cappelen Damm. Kva er no det her for eit omslag! Det var no litt på den glorete sida for meg i kvert fall!

Og boka heiter altså Den raude veggen og er skriven av Stig Elvis Furset

Ei bok eg eigentleg ikkje hadde tenkt å lese

Noko eg gjer eit viss nummer av her. Men så vart eg altså så nysgjerrig at eg berre måtte, altså! Forfatteren har eit prosjekt : han skal vitja ein kinarestaurant i alle kommunar i Noreg kor dei har kinarestaurant, og det er ikkje få! I alt – då denne boka vart skriven – 158! Korleis det går kan du no lese sjølv.

Her er mykje matkulturhistorisk stoff, skal seie at forfattaren har gjort skikkeleg research! Han skriv og om korleis matvanane her i landet har forandra seg stort sidan 60 – åra. Og kjem og litt innpå pizza, kebab og slike ting.

Den fyrste kinarestauranten i Norge kom i 1963. Restauranten heitte China House i Sofies gate 15 i Oslo. Der har eg vore. (Nei akkurat det står det jo ikkje noko om i boka!) Eg veit ikkje heilt når denne restauranten vart stengd men eg hugsar at fargane vert halde i lilla og raudt. Og brunt. Skikkeleg 70 – tals altså! (Sjå ikkje bort frå at eg kjem til å blogge litt meir om mine kinamat - opplevingar og kanskje eg og kjem til å ta med litt pizzaprat).

Som vel dei fleiste av oss har fått med seg : kinamat har ikkje høg vørnad i Noreg i dag, og dette mishøvet har Kalvø gjort ein jobb for å gjere noko med. Eg vert freista til å kalle han kinamatens krossfarar, eller kvifor ikkje Riddar av dei to pinnar. Han har og kjempa for å få Selskabet for Oslo Bys Vel til å sette opp eit skilt på Sofies gate 15, sjølve staden der Norges fyrste kinarestaurant låg. Men det er diverre litt avgjerdsvegring i dette ”selskabet”. Kalvø! Dersom du vil starte ei folkereising vert eg gjerne med. Eller i det minste skal eg i skrive ein E-post slik du oppmodar til.

Boka hans syner og kor viktige sosiale og kulturelle møtestadar desse kinarestaurantane kan vere på små plassar der det ikkje er så mykje anna å gjere.

No er vel ikkje bodskapen i denne boka berre at kinamat er bra saker, ho er skreven i takksemd til våre ”nye landsmenn” og alt dei har gjett dette gråsteinlandet når det gjeld matkultur til dømes.

Forfatteren skriv og ein litt rørande historie om ein gammal mann i dress som syner pågangsmot og vilje til å freiste nye ting i matvegen heilt utan fordommar. (Rett nok ikkje på kinarestaurant). Denne mannen kallar han Ansgar. Og her vart eg litt sur altså. På dei aller siste sidene, der forfattaren gjer rede for kjeldene og anna ( det var no svært så lita skrift dykk spanderar på desse sidene då Samlaget!) står det at ein kan lese meir om denne Ansgar på desse nettstadane:

www.gamlemennpanyerestaurantar.net
www.steikvelting.com
www.wherearetheynow.com/ansgar

Berre lureri! Dersom du prøver deg på den siste lenka kjem du hit! Kalvø! Dette var ikkje morosamt!

Men dersom ein berre ser bort frå denne uskyldige (????) spøken er dette ei verdifull bok om eit lite stykke Noreg folk burde vite meir om. Og no gløymde eg jo nesten å skrive kva boka heiter att! Tittelen er altså Våre venner kinesarane og ho er skriven av Are Kalvø!

La det bli i familien

Etter det noe sukkersøte høydepunktet i forrige mandags episode i serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue” kan det nå være på sin plass med litt tøffere rytmer. Progressiv musikk som vi kalte det i gamle dager! Roger Chapman legger alle kluter til i denne live versjonen av Drowned In Wine fra Glastonbury Fayre Festivalen i 1971. Burde være en sikker vinner på enhver sommerfest, litt avhengig av tilgangen på hvitvin.



Og - siden låta burde by på visse vokale utfordringer - gode nyheter for enhver allsanghater. Og dårlige nyheter for dem som gjerne tar seg en trall i lystig lag!

Like a Rolling Stone

Forfatteren Åke Edwardson er like gammel som meg og handlinga i Dragemåned, som er en fortsettelse av Samuraisommer (merkelig så treige Gyldendal er til å legge ut info om nye bøker på web-sida) er fra 60 – åra.
Første setningen i boka er slik:

”Det tok mutteren halve dagen å komme seg opp av senga”.

Og det sier jo en god del. Boka er en slags roadmovie, Kenny og venninnen Kerstin flykter begge fra ”barnenemnda” siden de regner med at de ellers risikerer å bli tvangsflyttet til barnehjem eller fosterhjem. Det går bedre enn frykta, det er tydelig at forfatteren vil vise for unge lesere at verden er god tross alt.

Litt morsomt at vi møter to personer fra voksenboka Jukeboks, nemlig Elisabeth og sønnen Lennarth som fyller på singler på jukebokser på kafeer. Ellers kan jeg varmt anbefale denne boka som med imponerende kunnskaper forteller om en oppfinnelsen som var over sin storhetstid på 60 – tallet.

Moren til Kenny hører mye på Elvis, akkurat som moren til Elvis Karlson i de fantastiske bøkene av Maria Gripe fra 60 – åra. Så dette var kanskje en artist mange hjemmeværende svenske mødre hørte på på den tida. En annen bok jeg kom på nå er ”La isbjørnene danse” av Ulf Stark hvor faren hadde dilla på denne artisten. Skal ikke se bort fra at det finnes enda flere foreldre i barne- og ungdomslitteraturen som hører på denne kjente og kjære artisten. Nok om det.

Vi konsentrerer oss heller om låta Like a Rolling Stone som gjør slikt inntrykk på Kenny og Kerstin. Og som muligens var en av de siste skivene (singlene) som ble putta inn på svenske jukebokser. (Kuttet er for resten fra den kvelden Bob Dylan for første gang ”went electric" og ble kalt en forræder av alle folkemusikkpuritanistene).

Enda en spenningsbok

Her har du blod og gørr og pang pang fra første side. Skikkelig action altså! Med tøffe mannfolk og ikke slike gitarklimprende pingler som i den forrige boka.
Kan’ke for det men foretrekker dette. Men så er jeg vel også en enkel sjel! En helt streit stemningsroman skrevet av noen som antakelig kjenner miljøet , der menn er menn uten følerier og kliss!

De som er med

• Danny 17, har forhåpninger om å bli elitesoldat men planene spoleres på grunn av
• Bestefar Fergus tvilsomme fortid som elitesoldat, men var han en forræder likevel hørmmm kremmmt, og snart er de på flukt fra SAS, nei ikke flyselskapet men Det britiske forsvarets spesialstyrke, en hemmelig organisajon,
• Og venninnen, datakompetent som få. Og sånnt liker vi. At jenter blir framstilt som mer kompetente på data enn gutta.
• Og altså diverse aktører på jakt etter våre helter
  

Boka har en åpning som ville fått hel barnebokmøtet på Deichman til å skjelve over kaffekoppene den gang dazumal men uskylden er jo for lengst gått heden. Vil kidsa bli voldelige og avstumpa av dette? Neppe mange som tror det lengre nå.

Nei da, litteratur i den forstand er det jo ikke men forfatterne har vel heller ikke høyere ambisjoner enn å lage litt spenning.

PS: nei det er ikke noe GÆERNT i å ha litterære ambisjoner Men bøker som har litterære ambisjoner uten å få det til blir jo litt patetiske.
På en annen side – det er bedre å PRØVE å hoppe ned hele bakken og heller tryne totalt enn å lande på kulen. Og akkurat kulhopp er det jo nok av i litteraturen.

Boka heter Ung kriger og er skrevet av Andy McNab og Robert Rigby. Andy McNab skal være et dekknavn og han lever med skjult identitet. Også kalt mannen med den ”mest berømte silhuetten” . Gudene veit om det stemmer. Ellers er visst fiktive medforfattere inn om dagen!

Boka er anbefalt av 2 av 2 bibliotekarer!

Halleluja!

De som er med

• Tom, følsom, flink til å spille gitar.
• Lena som han er forelsket i
• En prest, Lenas onkel,
• David, dennes sønn som døde på mystisk vis for 20 år siden, påfallende lik Tom,
• Batseba, som David var forelsket i, havnet på galehus,
• Rune, ikke særlig grei, Tom litt sjalu,
• Hallvor, bror til Rune, venn av David, var også forelsket i Batseba, nå alkoholisert,
• Og klokkeren Aron.
• Noe parapsykologi.

Hvem var morderen? (Dette fant i hvert fall jeg ut etter at jeg hadde lest halve boka).

Jaja, André Bjerke er det nå ikke! Og sammenlikner man med denne boka faller den nå helt igjennom. (Litt urettferdig sammenlikning, kanskje?)

Sentralt i fortellingen er altså sangen Halleluja, ikke opphavsmannen Leonard Cohens versjon men Jeff Buckleys. Hadde jeg ikke vært så føkkings lei av akkurat denne sangen hadde jeg lagt ut originalen. Sorry Leonard! Nei, Jeffs versjon er heller ikke dårlig men hvorfor må annenhver artist lage sin egen versjon av akkurat denne sangen. Holder det ikke nå snart?

Og da er det vel på tide å avsløre hvilken bok jeg snakker om. Det er altså Salme for en varslet død av Ole-Mikal Nilsen. Jeg veit at mange blir betatt av denne forfatterens bøker, jeg er ikke av dem. Kanskje fordi jeg ikke er så særlig opptatt av alt det derre mellom ”himmel og jord”.

Det er flere musikalske referanser til boka, artister fra forfatterens (født 1955) egen ungdom. Så blir jo Tom også kalt 70-tallist av Lena. Kanskje greiest slik. Jon Ewo -som ett eksempel - har ofte musikalske referanser til musikken fra sin egen ungdom i sine bøker, for eksempel i serien om Adam. Og – kanskje det BLIR litt lite troverdig hvis ungdomsbokforfattere skal begynne å tukle med musikken dagens ungdom hører på. Kan lett komme til å dumme seg ut da, ja.

PS: Gyldendal : Den omtalte sangen er ikke Jeff Buckleys. Det er Leonard Cohen. Jeff Buckleys versjon er altså en rein coverlåt. (Som sagt en av de bedre).

Et forsøk på å danne meg en oversikt

Johan Unenge skriver kjekke og greie serier som unga liker og som de kan kjenne seg igjen i og som er lette å lese og morsomme men ikke akkurat stor litteratur nei da ikke noe gæernt med det :

• Josefine og Villa Ulla-serien
• Snøbrødre,
• og sammen med Måns Gahrton skriver han
• Eva & Adam-serien,
• Rosa og livet – serien
• Målløse United – serien
• og dessuten illustrerer han Ronny og Julia skrevet av Måns Gahrton.

Måns Gahrton skriver Ronny og Julia - serien illustrert av Johan Unenge og dessuten sammen med Johan Unenge :

• Eva & Adam-serien,
• Rosa og livet – serien ,
• Målløse United – serien.

Bøkene handler om kjærlighet, vennskap, drømmen om å bli rockestjerne, om fotball og om snowboard.
Nå har jeg nettopp lest Gul snø som er første bok i serien Snøbrødre som altså handler om ... ja nettopp! Og det er fint å få noen bøker om snowboard for det har vi ikke så mye om og dessuten er de fine å bruke på klassebesøk og kanskje vi får gutta til å lese dem også.

Og flere av bøkene er filmet, blant annet Eva & Adam og Rosa & Livet.

Johan Unenge har i alt gitt ut 11 bøker på norsk og Måns Gahrton har gitt ut 23 bøker på norsk - til nå. Og flere kommer! Garantert!

En klagesang over døde bibliotekhyller

Når jeg kommer inn på et folkebibliotek pleier jeg alltid å saumfare hyllene, spesielt ungdomsbokhylla, som påfallende ofte er plassert i barneavdelinga. (Hvorfor det egentlig?)

Og jeg MÅ innrømme, det KLØR i fingrene! Jeg har sett hyller som er så kompakte at det er et under hvis noen så mye som orker å dra ut en eneste bok. Og med gamle bøker fra 70 og 80 – åra som bare står og står og står år ut og år inn! Eller gamle K-fondbøker som aldri er åpna! Fysj!

Strengt tatt burde det ikke være mer enn MAX to eksemplarer av samme bok i hylla. Det var barnelærdom allerede den gangen jeg gikk på bibliotekskolen i ... jaja når og hvor det nå var igjen. Inn i magasinet med resten! Eller KAST. Og færrest mulig rygger ut. Fyll maks en tredjedel av hylla! Jo flere forsider fram jo bedre.

Det beste er selvfølgelig hvis man har sånne kjekke utstillingsgreier å plassere bøkene på, men hvis budsjettet ikke strekker til får man la bøkene balansere uten. Det går helt fint. Hvis det ser litt svingstang ut i løpet av dagen viser det jo bare at noen i det minste har tatt på bøkene.

Bibliotekene har mye å lære av bokhandlerne. For eksempel ”anbefalelsesstikker” som du finner på ARK. ”Kari har lest Hundene sover og synes det er noe av det sterkeste hun har lest.” Eller aktiviser lånerne! Ja du finner nok på noe! Kan bokhandleren være kreativ skal da jammen ikke vi være dårligere.

Jeg har sett så mange triste bibliotekhyller i det siste at jeg MÅTTE bare si det! Hvor? Haha, det et sier jeg ikke!

VEKK MED HYLLEFYLLET!

Shave and a haircut

Og så er Bo Diddley død. Han ble 79 år gammel. Her et opptak fra eldre år som viser at han til det siste behersket "shave and a haircut" - rytmen!

Advarsel : En skikkelig sviske!

Plutselig sivet denne låta fram fra mitt umusikalske surrehue og siden har jeg fått den så til de grader på hjernen at jeg er nærmest som arbeidsudyktig å regne. Kanskje hjelper det å dele denne en gang så populære låta med mine lesere.



Sangeren Bobby Goldsboro er ulastelig både i frisyre og klær, riktig en svigermors drøm. Legg merke til de lange skjortesnippene typisk for tida.

PS: Nei. Jeg kommer ikke til å legge ut Seasons of the sun. Ett sted går dog grensa!

Den kulturelle stolleken

Så er det avgjort igjen : Deichman skal flyttes til Bjørvika. Dette siden Nasjonalgalleriet nå skal flyttes fra Tullinløkka til Vestbanen – for å løse problemene på Tullinløkka. Før det har det vært planer om å legge det nye hovedbiblioteket til Tukthustomta, Galleri Oslo, Byporten, Den gamle hovedpostbygningen i kvadraturen – som nå er blitt en fancy restaurant – Vestbanetomta og altså nå Bjørvika. I hvert fall helt til nye bevegelser i stolleken.

Deichman blir altså stående sammen med Operaen og Munchmuseet, som skal flyttes fra Tøyen. Så veldig mye annet er det jo ikke der nede, bortsett fra Grei kafe, Astrup Fearnley-museet og Pelly som selger arbeidsklær. (Forøvrig en utmerket butikk). Dessuten er det et godt stykke å gå fra nærmeste T-banestasjon og så mye annen offentlig transport i nærheten er det faktisk ikke. Ikke akkurat et bibliotek folk naturlig kommer ramlende innom altså, slik som forhåpningene var i forbindelse med for eksempel Byporten. Kan heller ikke se bort fra at noen foreldre er litt skeptiske til å sende unga sine til dette strøket.

I operaen går man jo ikke så ofte, selv ikke de mest ivrige. Ei heller i Munchmuseet. Bortsett fra turister og skoleklasser. Det er liksom ikke helt naturlig å kombinere bibliotekbesøk med et museums eller operabesøk. Det kan være all grunn til å frykte lavt bibliotekbesøk, kanskje bortsett fra på søndager, hvis operaen fortsetter å være den nye urbane ”bymarka” slik noen aviser har spådd.
Det nye bibliotekbygget kan risikere å bli stående som et monument over beslutningsvegring blant Oslos politikere og byråkrater. Og ikke det levende og aktive hovedbiblioteket som byen trenger.

Så blir det altså ledig både på Tullinløkka og på Tøyen. Og her kommer jeg med det geniale forslaget. ALLE T-baner går til Tøyen. Det helt optimale hadde jo vært å flytte Deichman til Slottet, og under planlegginga av byggingen av Slottet var det jo faktisk diskutert å legge dette til Tøyen. Akkurat det toget er vel for lengst gått men hvorfor ikke flytte Hovedbiblioteket til Tøyen? Riv hele Munchmuseet og bygg nytt! Sentralt plassert i en levende bydel i indre by. Hvor folk bor!

Og hva kan man da gjøre med dagens Hovedbibliotek på Hammersborg? Etter først å ha renovert hele bygningen, ikke minst slik at den blir tilgjengelig for rullestolbrukere, slik at de ikke lengre skal måtte ta alle mulige bakveier, kan det opprettes en sentrumsnær filial, og legge ned Gamle Oslo filial som blir overflødiggjort av det nye hovedbiblioteket på Tøyen.

Da er det bare Tullinløkka igjen. Og er ikke Tullinløkka en mulighet? Jo : hvis det er mulig å bygge en nytt bibliotek her men det virker jo som hele denne plassen er hjemsøkt av all verdens faenskap. Å flytte Deichman inn i Nasjonalgalleriet, sier du? Nei, nå er vi drit lei gamle mausoleumsbygninger med høye bibliotektrapper. I mer enn en forstand. En gang var det skøytebane på Tullinløkka. Høres ut som en god idé. Så blir det i hvert fall noe bevegelse på denne tomta.

Hvorfor greier alle andre hovedsteder i Norden og alle andre byer i dette landet å bygge nytt hovedbibliotek mens Oslo har slitt med den samme bygningen i snart 80 år?

Ikke så ille som jeg fryktet!

Jeg sier det med en gang: Dette er den mest originale norske fantasyboka siden Kabalmysteriet. (Men nå er det da heller ikke originalitet det første man tenker på når det gjelder norsk fantasy.)

Og denne gangen uten drager, alver, orker og hele røkla. Og ikke den evinnelige kampen mellom det gode og det onde.
Boka heter Tilfeldigvis Arial Footlights Forhistorie, en slags biografi om en mer eller mindre foreldreløs gutt med noen litt spesielle egenskaper. Som møter et variert galleri av temmelig sammensatte personer, hvorav flere noe suspekte.

For å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på hva forfatteren vil med boka, annet enn blott til lyst. Men så har jeg da heller ikke lest mer enn ca 250 sider. Men såpass kan jeg si : endelig en debutant som kan skrive og det med humor og snert! Til nå er dette min favoritt til debutantprisen for beste bok 2008! (Nei da, konkurransen er jo ikke så hard).

Tida er jeg litt usikker på men i hvert fall ikke middelalder. Bare det hever jo boka over mye annen fantasy. (Nei det er ikke noe gæernt med middelalder, bare litt forslitt!)
Litt pussige valg av navn: Tostine Rogine , Marsali, Karan, Gregorius Vintervarme, og så Hallbjørn (!) , Kåre (!) , Lavrans, Tak, Skifer, Lille-Harry, Sven Brage Nikolaysen.

Og hva sier dere til denne anakronismen:
”begynte Arial å se seg om etter en jobb, helst en deltidsjobb som kunne gi ham anledning til å studere ved siden av.” Noe innbiller meg at det er tilsiktet. I hvert fall skurra det ikke i mitt kritiske øre.

Men jeg mener fortsatt at boka er for lang! J.R.R. Tolkien er det nå tross alt ikke! Og var nå alle de derre fotnotene helt nødvendige? Ting kan tyde på at det KAN komme en fortsettelse. Da kan i hvert fall skogbruknæringa se framtida lyst i møte! Boka er på 720 sider, jeg har altså lest de første 225 sidene og litt på slutten. Så man kan trygt si at jeg har gått glipp av en god del, men tar likevel sjansen på å sette boka i produksjon på NLB. Da kan da ikke gå helt gæernt.

Boka er anmeldt både her og der.