lørdag, mai 24, 2008

En bok jeg trodde skulle være bedre enn den var

Boka heter Den hvite sjiraffen og er skrevet av Lauren St. John Det begynner bra; Martine, 11 år, mister sine foreldre i en brann, og blir sendt til sin bestemor som hun aldri har truffet og som har et reservat i Sør Afrika. Bestemora vil egentlig ikke ta i mot henne og gir henne heller ikke noen spesielt god velkomst. (Ja med ”det begynner bra” mener jeg selvfølgelig som plot i en barnebok!) Boka minner i starten om gamle klassiske barnebøker ala Anne fra Bjørkly.

Men så begynner forfatteren å rote det til og alle tilløp til magi forsvinner. Kan noe av det skyldes oversettelsen, kanskje? Det blir i hvert fall helt gæernt når en eldre innfødt kvinne snakker tilnærmet østfolddialekt. Nei, det ER ikke enkelt å oversette dialekter, noe jeg har vært inne på før, men dette blir i hvert fall helt på jordet! Eller i denne sammenhengen savannen.
Andre medvirkende er
  • den snille og vennlige Tendai som møter Martine på flyplassen i det nye landet og som jobber på bestemoras reservat,
  • dennes tante, Grace (altså hun med østfolddialekta) som har overnaturlige evner, og oppdager at det har jammen Martine også,
  • den slemme viltvokteren Alex du Preez, er han ansvarlig for bestefarens død hørrrm kremmmt???,
  • diverse snikskyttere,
  • ”Femstjernegjengen” på Martines skole, som er noen riktige intriganter,
  • den mystiske og avvisende Ben, kommer han og Martine til å bli venner – eller?
  • Og altså Den hvite sjiraffen. Som Martine får et åndelig fellesskap med.
En god del action med noe lettvinte løsninger. Forfatteren har bodd i Zimbabwe men er etnisk hvit. Er det derfor magien og det overnaturlige ikke er troverdig?

En annen forfatter som skriver om livet på et reservat i Afrika er Alexander Mccall Smith som har bodd i Botswana i en årrekke. Bøkene om Akimbo er småkoselige og dessuten mindre pretensiøse.

Når kommer afrikanske stemmer inn i barne- og ungdomslitteraturen?
De eneste barnebøkene av etniske afrikanere jeg kommer på i farta er Meshack Asares billedbøker fra 90-tallet.

Boka er også blitt diskutert i sjiraffenes litterære råd, og de mener at det er en noe ensidig personkarakteristikk av den eneste sjiraffen i boka. De har bedt meg om å legge ut linken til denne videoen av to sjiraffer som sloss, og dermed demonstrerer med all ønsket tydelighet at sjiraffer kan være noen skikkelige tøffinger. Legg for resten merke til den elegante måten de dæljer løs på hverandre med de lange halsene.
Til slutt unner vi oss noen afrikanske rytmer for å riste av oss den litt tamme litterære opplevelsen.

1 kommentar:

Anonym sa...

Jeg syns den boka var kjempe bra, og jeg har faktisk lyst til at de skal lage en film om den