Det betyr altså at forfatteren ikke er helt i toppskiktet eller eliteserien for å holde meg til DEN metaforen. Men første divisjon er ikke dårlig det heller. I hvert fall ikke når det gjelder svenske forfattere. Og nå snakker jeg om De svarta tangenternas planet av Niklas Rådström. Boka er egentlig en fortsettelse men skal være uavhengig. Siden jeg brukte litt tid på å bli kjent med persongalleriet tror jeg det hadde vært en fordel å ha lest den første boka først.
Boka handler om mennesker på randen. Stemningen melankolsk. Jeg ser at boka er god men jeg ble altså ikke grepet. Hvorfor ble jeg ikke tatt av stemningen fra 20-tallets Stockholm. Hvor ble jeg ikke grepet av personene? Er det forfatteren? Er det meg? Eller er det arv og miljø? Eller var det det generelle humøret akkurat da jeg leste den? Og nå kommer jeg til poenget. Hvor mye kan dagsform og stemningsleie spille inn når man leser en bok? Og av det kan man trekke den konklusjonen at jammen er det bra at ikke jeg er litteraturkritiker.
Det ser ut som det er kommet tre bøker på norsk av forfatteren.
for én uke siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar