lørdag, desember 02, 2006

Jeg gir meg ikke!

I den forrige bloggposten diskuterer jeg om ikke ”ungdomsboka bør ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp”.
Nå skal jeg diskutere om det i 2006 hele tatt GÅR an å diskutere om ungdomsboka bør ”ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp”. Er problemstillingen helt avlegs, på linje med om hvorvidt jorda er flat eller rund? Er jeg den siste generasjon bibliotekarer som i det hele tatt stiller spørsmålet? Bør jeg stoppes ut og stilles ut på Norsk bibliotekmuseum sammen med katalogkorta og all den dritten. Med en innebygd høyttaler som sier
"bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp, bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp, bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp”
(Ja, det holder kanskje...) Jeg har et mindre makabert forslag : lag en 1-1 skala pappfigur. (Besøkstallet vil i tilfelle reduseres noe).

Nei, da. Problemstillingen er jo ikke så ny akkurat. I begynnelsen av 80-åra utlyste et svensk forlag en konkurranse hvor de etterlyste bøker som skulle gi ungdommen humor og livsmot. (Selvfølgelig som en reaksjon på 70-åras ”sosialrealisme”) Ulf Stark vant prisen med boka Dårfinkar och Dönickar. (1984) Norsk tittel : Jeg tar sjansen (1985). Det var i 80-åra det... Ja det var tider det.... Et par år seinere var jeg på en konferanse i Gävle med tema Humor och livsmot i barn- och ungdomsböckerna. Hallo programansvarlige for Den nordiske barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger 2007 : hva sier dere til et sånt tema? Redd for å bli ledd ut da, ja! (Forrige konferanse der hadde Ondskapen i b&u-litteraturen som tema, tøyd ut til det parodiske.)

Jeg har vridd mitt hode halvveis ut av ledd og scannet gjennom alt jeg husker av alt jeg har lest i hele min karriere som b&u-bibliotekar og sorry: jeg finner svært få ungdomsbøker uten i det minste en strime av håp.

Kvifor i all verda kan det ikkje berre få vere håplaust? Må det vere happy ending spør bibliotekaren frå helvete. Nix! Noen ganger er det ikke all right i det hele tatt, bare dritt og dritt og gi meg et reip! Og det er greit det er greit bare boka er god! Men ALLE bøker trenger da ikke være slik! Noen ganger kan det jo være all right. Skjønt denne karen er vel neppe enig. Ikke en gang feelgoodboka Heldiggrisen Babe kan nok trøste ham i disse tider!

PS. En av årets aller beste ungdomsbøker har en lykkelig slutt. Så den litterære kvaliteten er i alle fall ikke avhengig av håp eller ikke håp med eller uten happy ending. Og det er vel til syvende og sist det det dreier seg om! God litteratur. (Bortsett fra bøker for gutter som ikke vil lese osv da... Vær så god, ta drittboka di og hold kjeft og vær fornøyd og takknemlig og... HÆ! ER du ikke takknemlig en gang!!)

PS2. Apropos den konferansen i Sverige; når svenskene lager konferanser slipper man unna skolesjefer, ordførere og andre høytstående politikere som bare prater piss og piss. Hva er det med oss herpåberget?

PS3. Apropos 70-åras sosialrealistiske bøker, sosialrealisme meg her og ditto meg der. Her var det mye happy ending, og relativt enkle problemstillinger. Skrevet av middelklassen, lest av middelklassens barn. Husker noen Peters baby? Herreguuud!

3 kommentarer:

Anonym sa...

Halloen igjen!
Lite å glede seg over for meg, sidan det meste har håp??? Ja, eg ser at du har eit poeng. Og eg har gledd meg over nesten kvar einaste bok av Rosenløw Eeg. For ikkje å snakke om den ultravoldelege teikneserien Preacher...der er håp i mengder...
Slutten på den ellers spanande Love bugs av Torbjørn Moen, derimot...påklistra håp...
Men hovudpoenget mitt er at når det blir ein sjangerkonvensjon, at litteratur for ungdom MÅ ha håp, då hopper eg av. Når eg høyrer bibliotekarar og lærarar uttale om Ingenting av Janne Teller at dei ikkje vil at unge skal lese boka fordi dei er redde for at dei skal ta livet sitt etterpå, og kva boka kan føre med seg dersom den kjem i galne (!) hender??? Då meiner eg at ein er på feil side av frykta sin terskel. Då er ein i panikken, og blir litteraturformidlarane sitt svar på George Bush senior.
Men ein ting: når den som vil ha det håplause har så lite å velgje i blant ungdomslitteraturen...er det heilt greitt?

TCB
Stig Elvis Furset
Biblitoekaren frå Helvete

elis lesebabbel sa...

Vi er nok rørende enige om det meste Stig Elvis! Og - nei hvis noen spør etter håpløse ungdomsbøker uten livsmot- da har vi et problem☺ (Kan ikke huske å ha opplevd det NOEN gang, men en gang kan jo bli den første). Da må vi ty til voksenlitteraturen. For der er det som kjent mer å ta av. Jasså; bibliotekarer som underslår Jane Teller? Det høres i alle fall håpløst ut. Det smaker jo nesten av ...

Anonym sa...

Hei Eli, og takk for oppfordring til å kaste meg inn i debatten - som jo ikke egentlig er noen debatt, ettersom jeg er hjertens enig med både deg og Stig Elvis! Men OK: Har først lyst til å skille mellom noen av ordene som har dukket opp her: "happy ending", "håp", og - hva var det siste? - jo, "mening". Først: "happy ending". Nei, det bør ikke være noe krav, og det tror jeg vi er enige om alle sammen. Hva med "slutte med et håp". Tja, sier jeg. Det er sikkert fint, hvis forfatteren klarer å gjennomføre det. Men jeg synes forsøket på å "ende i et
slags håp" ofte har en tendens til å heller bli til at man gir inntrykk av at når det fæle er over, så er det over. Ettervirkninger, som alle jo vet vil plage mange av disse karakterene resten av livet, hører man stort sett aldri om. Det å fortelle at mange ting faktisk aldri går helt over, er visst en for brutal sannhet. Vel. Over til det siste. Ordet "mening" er litt vanskelig å forholde seg til,
synes jeg, det kan bety så mye. MEN: du introduerte uttrykket "noe som gjør livet verd å leve". DER er jeg med. Selv om jeg tror det finnes unntak selv her - for eksempel de stakkars ungene i "Bortførelsen" av Mette Newth - hvordan i alle dager skulle vel de ha klart å leve videre??? Hvis jeg skal forsøke meg på noen konklusjon på dette her, må det bli noe sånt som at jeg alltid blir glad når jeg leser en noe som gir meg overbevisende påminnelser om at livet er verd å leve (sist leste eksempel er kanskje Katarina Kieris "Danser Elias? Nei!"). Men jeg vil ikke strekke meg så langt som til å si at det heller bør være et krav.
Hilsen Silje den Svartsynte.